Pakistanske innvandrerkvinner ønsker seg svigerdøtre fra hjemlandet når sønnene skal giftes bort. Pakistanske jenter bosatt i Norge er for norske.

Eldre pakistanske kvinner mestrer ikke norsk, selv etter flere tiår i landet. Tanken om et liv på norske aldershjem skremmer dem.

Staten vil ha forpliktelser til over nesetippen når dagens 50-åringer inntar pensjonistalderen. Utfordringene blir ekstra tøffe, siden tallet på innvandrerpensjonister vil mangedobles. I 1999 bodde det for eksempel drøye 500 pakistanere over 60 år i Norge. I 2019 er tallet trolig ti ganger så stort. Er staten klar for den flerkulturelle eldrebølgen?

Sosialantropolog Bjørg Moen ved Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har undersøkt hvordan pakistanske innvandrere tilbringer alderdommen. Moen har lenge observert det pakistanske miljøet, og ført samtaler med tolv eldre pakistanere. Nå er hennes sluttrapport klar: «Når hjemme er et annet sted».

Feriehus i Pakistan

Moen merker seg at mange tilbringer store deler av alderdommen hjemme i Pakistan. Noen bor i gamle familiehus. Andre har bygget egne boliger etter at de flyttet til Norge. Enkelte pakistanere ser på husene som regelrette ferieboliger. — Noen av dem jeg har snakket med, sammenlikner dette med at norske pensjonister reiser til Spania om vinteren, forklarer sosialantropologen. Norske trygderegler gjør pendlingen mellom Norge og Pakistan mulig.

— Innvandrerpensjonister får utbetalt pensjonen sin, selv om de oppholder seg utenlands. Utgifter i forbindelse med sykdom dekkes også delvis. En forutsetning er da medlemskap i folketrygden, og at man ikke oppholder seg utenfor Norge mer enn seks måneder i året, sier Moen.

For enkelte kan det være gunstig å bo lengre perioder i hjemlandet.

— De aller færreste får full pensjon i Norge. Pensjonen varer lenger i Pakistan, hvor kostnadsnivået er lavere.

Begraves i hjemlandet

NOVA-forskeren forteller at savnet av hjemlandet faktisk ofte blir sterkere med årene.

— Men dette har to sider. I Norge savner innvandrerne familien og vennene de reiste fra. I Pakistan savner de barn og barnebarn i Norge. Likevel: Turene til Pakistan kan være ren helsebot.

— Kontakt med familien - pluss sol og varme - er vesentlig for både den psykiske og fysiske helsen, forklarer Moen.

— Hva med egne norske alders- og sykehjem i Pakistan?

— Det synes ikke de som er med i undersøkelsen er noen god idé. De ønsker heller å betale for hjemmeomsorg.

Pakistanske eldre foretrekker å bli begravet i hjemlandet. I Oslo finnes det egne begravelsesbyrå som har spesialisert seg på dette markedet.

— Dette kan betraktes som et ønske om å vende hjem. Pakistanerne har hele tiden ønsket seg hjem, men har aldri gjort det. De har for mye som knytter dem til Norge, forklarer Moen.

Snakker ikke norsk

Mange av den eldre innvandrergarden har bodd i Norge i over 30 år. Likevel er ønsket om å leve et mest mulig pakistansk liv fremdeles veldig sterkt. Valget av svigerdøtre oppfattes da som viktig.

— Kvinnene foretrekker jenter som kommer rett fra Pakistan, fordi de har de «rette» holdningene. Jentene holder tradisjonene i hevd, og viser respekt for de gamle ved å ta godt vare på dem.

Norskpakistanske jenter oppfattes ofte som for norske, og mange eldre frykter at jentene vil foretrekke kjernefamilien, forteller Moen.

Undersøkelsen viser at storfamilien fremdeles er dominerende i den pakistanske kulturen. Et liv på norsk aldershjem virker alt annet enn forlokkende.

— Den gode alderdommen leves i flergenerasjonsfamilien. Nesten ingen pakistanere sitter alene i den siste livsfasen, sier NOVA-forskeren.

Sosialantropologen synes det er alarmerende hvor lite norsk eldre innvandrere behersker. Særlig kvinnene.

— De aller færreste mestrer norsk. Det skyldes jo at deres oppgaver i en pakistansk husholdning nærmest utelukkende er knyttet til hjemmet, mens pakistanske menn oppholder seg mer i storsamfunnet. Men også mennene hadde overraskende store språkvansker.