I programmet «Rikets tilstand» på TV 2 gikk hun inn i moskeene med skjult mikrofon og kamera. Den gangen var det holdninger til omskjæring og kjønnslemlestelse av unge kvinner som ble avdekket. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg i debatten, var dobbeltkommunikasjonen hos de religiøse lederne i de muslimske samfunn.

Hver gang de ble intervjuet tok de avstand fra omskjæring, men da Kadra oppsøkte dem med skjult kamera, kom det et helt annet budskap ut.

Jeg satt og tenkte på dette mens det ene debattprogrammet etter det andre har diskutert fenomenet æresdrap etter at en kurdisk far i Sverige skjøt sin egen datter fordi han opplevde å ha tapt all ære og anseelse. Den unge jenten som ble drept denne uken, hadde stått frem i mediene for flere år siden med skarp kritikk av innvandrermiljø som ikke tillot unge innvandrerjenter å velge sin livspartner og å kunne gifte seg på tvers av grenser som rase og religion kan sette.

Det at hun stod frem i offentligheten økte farens skam og vanære.

Debatten i Norge har avdekket at slike drap har skjedd her i landet. Offisielle talsmenn for innvandrerne fordømmer drapene, men vi har også sett at i flere miljø er det både respekt og beundring for dem som dreper for å gjenopprette tapt ære. Etiopiske Kadra tok bladet fra munnen og snakket om hvor nødvendig det er å få en ærlig debatt, hun snakket om noen innvandrermiljø som har rasistiske holdninger overfor nordmenn, hun snakket om holdninger til kvinner som ingen norsk kvinne kunne godtatt.

Etter det meningsløse drapet i Sverige, må det være medienes oppgave å avsløre og dokumentere innvandrerkvinnenes svake stilling. Mediene ville svikte sin oppgave om dette saksfeltet ikke nå fikk flomlys på seg slik at det fører til politisk handling. Til nå har alle slike debatter blitt effektivt torpedert av at Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen har kunnet si «dette har vi sagt i ti år men ingen vil høre på oss».

Dette har Hagen kunnet si hele uken, med en viss rett. Nå får vi se om mediene kan løfte dette saksområdet ut av den politiske andedam og inn til lovgivning, kontroll og oppfølging.

Forrige uke var nasjonen opptatt av en tøysekopp i kyllingkostyme som hoppet rundt og bedrev mediekritikk. Denne uken har man diskutert æresdrap og kulturkollisjoner. Det vil være medienes totale nederlag om de siste dagers hendelser drukner i ny kyllingstøy.

Når Trond-Viggo Torgersen blir anklaget for å såre de løsemiddelskadde med sin fremstilling av dansebandvokalisten Terje Møller, melder jeg pass. Ennå har jeg gode til å se at vaktmesterne protesterer mot Trond Viggos parodi på den pliktoppfyllende vaktmesteren. For ikke å snakke om de andre typene han presenterer: den belærende lektoren, den glemske gamlingen og skotten som babler i vei på et ubegripelig norsk. Parodiene er så gode at vi må alle le med typene som blir fremstilt.

Er ikke hemmeligheten rundt Marve Fleksnes enorme appell at han har karaktertrekk som vi alle opplever ý om ikke hos oss selv ý så i alle fall hos naboen?

Fredag hadde Trond Viggo opprør som tema for sin sending. Det blir mange løse tråder i programmet og mange gode ansatser i samtalen som ikke ble fullført. Nå har Trond Viggo tatt kritikken alvorlig og justerer opplegget. Det tar tid å endre vaner og forventninger, spesielt når man har skapt så mye bra på skjermen før.

La meg minne om at et av landets mest populære programmer, «Nytt på nytt», hadde en svært vaklende og dårlig start. Ting tar tid på tv.