Det har gått tre år siden Birgith Jevnes bror ble drept av en kamerat (35).

35-åringen ble dømt for overlagt drap, men psykiaterne og retten mente han var psykotisk da drapet skjedde. Derfor ble han dømt til tvungent psykisk helsevern, og plassert på regional sikkerhetsseksjon ved Sandviken sykehus.

Her satt han til en augustdag i 2006. Da rømte drapsmannen mens han var ute sammen med en pleier.

Birgith Jevne og familien ble varslet om rømningen av mediene. Politiet rådet dem til å forlate hjemmet sitt, i tilfelle drapsmannen skulle oppsøke dem.

Etter en storstilt politijakt ble 35-åringen funnet, og havnet etter et kort opphold i Trondheim igjen på Sandviken sykehus.

Leste om nedleggelse

Så, i vinter, leste Birgith Jevne en avisartikkel som på ny vekket panikken familien følte etter rømningen: Helse Bergen avviklet en sikkerhetsseksjon ved Sandviken og flyttet pasientene til andre institusjoner.

— Det viste seg jo i ettertid at det ikke var hans avdeling som ble nedlagt. Men det visste ikke vi da vi så avisartikkelen, sier Jevne.

Hun og familien fryktet at brorens drapsmann kunne være flyttet til et sykehus på Østlandet, hvor de selv bor, og at de dermed kunne risikere å støte på ham uten å være forberedt på det.

Jevne kontaktet både kriminalomsorgen, politi og statsadvokat på stedet der broren ble drept, for å få svar på om 35-åringen var flyttet.

— Jeg ringte til statsadvokaten, som sa at politiet i Bergen og Nordland sammen har ansvaret for ham. Politiet i Bergen henviste meg til kriminalomsorgen. Men kriminalomsorgen mente det må være politiet som har ansvaret. Så kontaktet jeg politijuristen i Helgeland, som sa hun ville undersøke det, forteller Birgith Jevne.

Helseforetaket har ansvaret

Ingen av etatene Jevne snakket med henviste henne til Helse Bergen - som ifølge regelverket er riktig adresse for hennes spørsmål.

— Jeg har sjekket opp i det hun lurte på. Men det er egentlig helseforetaket der vedkommende befinner seg som har ansvaret, sier politijurist Kristin Eldnes ved Helgeland politidistrikt.

Hadde Jevne tatt kontakt med Helse Bergen, er det derimot ikke sikkert at hun hadde blitt særlig klokere. De har nemlig taushetsplikt, og kan ikke svare på om en person er pasient hos dem.

— Det har vi opplevd tidligere også. Da har det hendt at vi rett og slett har ringt Sandviken sykehus og bedt om å få snakke med ham. Når så den som tar telefonen har svart at de skal sette oss over til sikkerhetsavdelingen, har vi lagt på. Slik har vi fått bekreftelse på at han er der. Men det bør jo ikke fungere sånn, sier Jevne.

- Virker helt tilfeldig

Hun er opprørt over opplevelsen av at ingen helt vet hvem som kan svare på spørsmålene hennes - eller om de i det hele tatt kan svare.

Hvis brorens drapsmann hadde blitt dømt til fengselsstraff eller forvaring, hadde situasjonen vært en annen. Straffegjennomføringsloven gir Kriminalomsorgen mulighet til å varsle fornærmede eller etterlatte i straffesaker ved permisjon, avbrudd og prøveløslatelse, og det finnes klare retningslinjer for hvordan varslingen skal foregå.

— Dette er en stadig bekymring for oss, og særlig for min far, som er gammel og svak. Det må jo finnes en prosedyre eller et system for hvem som skal informere oss. Slik det er nå, virker det så tilfeldig. Vi blir henvist rundt omkring, men ingen har peiling, sier Jevne.