— Jeg unngår helst sentrumsbutikker og kjøpesentre før jul. Det er litt kvalmende alt sammen, forteller eneforsørgeren.

Eva Sennesvik står foran et av de juledekorerte utstillingsvinduene i Bergen sentrum. Bak glassflaten står utstillingsdukker iført festkjoler, pynt og glitter. På fortauene småløper folk med stappfulle handleposer.

— Jeg lever i den andre virkeligheten, sier Eva Sennesvik stille.

Sint på Foss

8534 kroner er beløpet hun og sønnen på femten har å leve for i måneden. Det inkluderer stønad til livsopphold, barnetrygd og bidrag. Hun bor i en av kommunens boliger.

Da Eva var i arbeid, satt hun igjen med 14.000 kroner i måneden. Overgangen til medlemskap i fattig-Norge har vært tung å bære. I førjulstiden oppleves kontrasten enda sterkere.

— Jeg blir mest sint, særlig på finansministeren som sier vi bør bruke mer penger denne julen. Sånn snakker folk som aldri har opplevd økonomiske problemer. De har ikke peiling på hvordan det er å ha lite penger, sier Eva Sennesvik.

For tidlig voksen

Hun synes det er sårt å oppleve at sønnen ikke får ta del i like mye som sine jevnaldrende.

— Heldigvis er han ikke opptatt av merkeklær og sånt. Men han blir sint over forskjellene mellom rik og fattig. Samtidig får han dårlig samvittighet hvis han ber om penger til helt nødvendige ting, som penger til busskort. Gutten min er blitt voksen litt for tidlig, forteller Eva Sennesvik.

En immunsvikt-sykdom med påfølgende helseplager gjorde at Eva måtte forlate jobben i hjemmesykepleien. De siste tre årene har hun levd på sosialstønad. I den samme perioden har hun slitt seg gjennom en tunggrodd papirmølle for å bli erklært arbeidsufør. Nå har hun fått den medisinske bekreftelsen. Over nyttår går hun over på uføretrygd, det gir henne noe mer å rutte med.

Snakket om å fokusere mindre på materielle verdier i julen, har Eva sin klare oppfatning om:

— Det er et luksusvalg for dem som har alt de trenger. For sånne som meg handler julen mer enn noe annet om å klare de mest nødvendige utgiftene til neste sosialstønad i januar.

— En ekspert sa en gang at du er fattig i Norge hvis du ikke kan klare en uventet ekstrautgift på 5000 kroner. I min situasjon er en ekstraregning på 100 kroner nok til å sprenge budsjettet, sier hun.

Slengbemerkninger

I dag kommer stønaden til Eva inn på konto.

— Jeg sitter alltid kvelden i forveien og lager oversikt over pengebruken den neste måneden. Jeg er blitt ganske god til å lage budsjetter, smiler hun.

Klær og sko er utgiftsposten som volder mest hodebry og bekymring. - Sønnen min er akkurat i den alderen der han vokser ut av klær i lynende fart, sier hun.

Mye de aller fleste av oss tar som en selvfølge, for eksempel et avisabonnement, har ikke Eva Sennesvik råd til. Sønnen går bare i bursdagsbesøk når de har litt penger til overs til gavekjøp.

Noe av det verste med å være sosialklient, synes Eva, er slengbemerkninger fra folk som selv har penger så det rekker.

— Mange går rundt og tror at alle sosialklienter er narkomane eller alkoholikere. Og noen tror fortsatt på myten om at vi kan gå på sosialkontoret og be om penger til alt mulig. Det er ikke sant, sier Eva Sennesvik.

PÅ UTSIDEN: Sosialklient Eva Sennesvik er tilskuer til julens kjøpefest. - Jeg lever i en annen virkelighet, sier hun.<p/>FOTO: JAN M. LILLEBØ