AGNETHE WEISSER

— Timene etter skoletid blir et frirom. Det begynner gradvis, med at barna får gå fra SFO når de vil. Nøkkelen rundt halsen blir et tegn på at de er store nok og selvstendige nok til å låse seg inn på egen hånd, sier forsker Brita Bungum. Under paraplyprosjektet «Omsorgspolitikk i ulike tidskulturer» ved NTNU ser hun på barnas opplevelse av tidsklemmen.

Så langt har hun fått høre forbausende få klager fra barna over foreldrenes dårlige tid. De yngste barna synes det er leit stadig å være den som blir hentet sist. Og skolebarn forteller at foreldrene glemmer ting når de har mye å gjøre. De kan sende barna på skolen uten skjemaet som skulle vært fylt ut, eller uten sitteunderlaget til den planlagte klasseturen i skogen.

Men Bungum fant i liten grad bildet av det ensomme og ulykkelige nøkkelbarnet bekreftet.

— Det finnes sikkert også barn som er redde for tyver, for å være alene i huset. Men da har jeg inntrykk av at foreldrene finner en ordning, med søsken eller naboer.

Kjedelig

— Når du spør barna om de ønsker at mor og far skal jobbe mindre, slik at en av dem er hjemme etter skoletid, sier de at det høres kjedelig ut. De liker å ha huset for seg selv. Da kan de se på tv samtidig som de gjør lekser og spiser. De bruker huset på en annen måte. I en travel hverdag, med skole og fritidsaktiviteter, blir denne tiden den eneste frie lommen uten voksenkontroll, sier Bungum.

Når barna opplever det slik, skyldes det ikke bare de mange fritidsaktivitetene om ettermiddagen.

— Vi vet fra internasjonal barndomsforskning at dagens foreldre er mye mer engstelige for ungene sine i dag enn tidligere. Barnas liv er preget av voksenkontroll, sier Bungum.

Barna har ikke tid

Overraskende nok fant hun at det i flere tilfeller var foreldrene som klaget over ungene hadde for liten anledning til å være sammen med dem. Når mor og far hadde satt av tid til å være sammen med barna, kunne barna si at de ikke hadde tid eller lyst. Kanskje ville de heller sparke fotball når foreldrene hadde planlagt felles lørdagsmiddag. Eller de ville være sammen med venner.

Bungum har også spurt barna om foreldrenes jobb.

— Mange har stor kunnskap om det foreldrene driver med. De er veldig lojale mot foreldrene, og veldig sensitive for hvordan de har det. Selv om jobben ikke er tema i familien, har de en klar oppfatning av hvordan mor eller far har det der. De ser pappa er sliten, at han må ligge på sofaen når han kommer hjem. Når mor er irritert, skjønner de at hun har det tøft på jobben. Er hun glad og oppstemt, oppfatter de at hun har hatt en morsom og god dag.

Bruker mobil

Bungum har intervjuet barn fra seksårsalderen helt opp til atten år, og foreldrene deres. Den ene er en typisk kunnskapsbedrift. Den andre arbeidsplassen er innenfor omsorgssektoren, med avgrensede arbeidstider og vakter.

Selv om barna i liten grad klager over at foreldrene jobber for mye, er det viktig at de er tilgjengelig. Mobilen blir flittig brukt. Den gjør det lett å få kontakt, men kan også gi stress. Barna glemmer å ta den med seg, og batteriet er flatt.

Det mange av barna synes er sårest i forbindelse med mors og fars arbeid, er når jobben gjør at de ikke kan være med på en viktig fotballkamp eller opptreden.

— Gjennom samtalene med barna fikk jeg også et nytt syn på den utskjelte kjøringen til og fra fritidsaktiviteter. Når jeg spurte barna om når de snakket ordentlig med foreldrene, svarte de: i bilen. Da var det ingen ting som forstyrret.