Når Stoltenberg taler holder han øynene åpne og blikkontakten konstant. Bondevik har en tendens til å blinke litt oftere, og la blikket gli ned mot bordplaten i korte, søkende øyekast. Det er som om han forsøker å se saken foran seg, mens han holder den i sine åpne hender. Stoltenberg fremstår energisk, Bondevik fremstår inderlig. Styrken i hans kroppsspråk er nettopp den besindigheten, selvsikkerheten og oppriktigheten som hans fysiske ro utstråler. Hendene ligger ofte foldet på bordet foran kroppen. Men jo mer engasjert han blir av sine egne ord, desto mer settes kroppen i bevegelse. De åpne hendene beveges oppover, med håndflatene og fingrene vendt inn mot kroppen, som for å peke på seg selv og gripe de tankene som kommer innenfra. Kroppen er oppreist, ikke offensivt fremadrettet som Stoltenbergs, og fremfor å slå argumentene energisk fast, synes hendene å holde innstendig fast på saken. Selv når han virkelig blir grepet av et viktig tema — som fattigdom - og beveger sine knyttede never opp og ned, er gestikuleringen mer gripende enn angripende. Han vil virkelig det beste for dem som har det dårlig. Slikt kroppsspråk skaper troverdighet, for det virker ærlig og dypfølt - det kommer jo innenfra.