Kalenderen viser januar. Svømmeføtter og vadestøvler egner seg bedre enn ski. Selv der det pleier å være vinter, flyter alt. Bekker og elver renner strie, og går over sine bredder. Det finnes knapt is på vannene. Myrene er mettet med hundrevis med millimeter med regn. Over alt er det bare vått, vått, vått. Her har det ikke vært skikkelig skiføre siden påsken i fjor. Bare værgudene vet når det blir det igjen.

Tipp nedbøren eller send oss ditt værbilde og vinn kamera!

EIKEDALEN. To karer i kjeledress står i en garasje ved skisenteret og titter ut på regnværet. De skal straks opp i bakkene med «preppemaskinene», som de kaller de beltegående kjøretøyene som lager løyper for dem som elsker nedoverski.

— Vi kan ikke gi opp, mumler Bjørn Kristiansen.

— Onsdag var vi optimister. Da kom det 40 centimeter snø, supplerer kollega Jostein Lemme, tar et godt magedrag av rullingsen og skotter ut i skoddeheimen.

De to maskinførerne vasser i sørpe og sølevann mot maskinene sine. BTs utsendte følger etter. Det blir ubehagelig vått på beina. Sjøstøvlene ligger selvfølgelig igjen i byen.

— Vi pleier å åpne 2. juledag, men..., sier Bjørn Kristiansen.

— Jeg har jobbet her i tjue år. Dette er spesielt, men jeg husker en gang vi måtte vente til februar med å åpne.

— Vi har ikke hatt en eneste natt med skikkelig frost. Vi trenger fire-fem minusgrader for å bruke snøkanonene våre, sier kollegaen.

LANGS RIKSVEI 7: Vi kjører frem og tilbake over «Skogen» for å finne levende mennesker som trosser den våte vinteren. Det er ikke lett.

Omsider finner vi en enslig kar, godt innpakket i regntøy.

— Jeg skal bare hente avisen, sier pensjonisten fra Os, som helst ikke vil ha navnet sitt i den utgaven av BT han henter i dag.

På gamle Ungdomsheimen, nåværende Kvamskogen Inn, må det da være folk, tenker vi. Døren er låst. Ved siden av står det et skilt med «Ring her». Vi trykker på knappen, og venter lenge og vel. Ingen åpner. Her er det ikke liv.

Vi svinger innom to-tre caravanleire. Selv om de mange parabolantennene beretter om at det er mulig å slå i hjel tid innendørs, er det like dødt her.

NAFs VEIKRO. Her er det åpent. Vi går inn i butikken. Den har vi helt for oss selv. Ingen ekspeditør er å se. Her kunne vi forsynt oss med både melk og vaskepulver, og sneket oss usett ut igjen.

Det går i ytterdøren. Assisterende daglig leder Erik Halland kommer inn.

— Dere skjønner, jeg var opptatt av å finne chassisnummeret på den gamle, avskiltede Toyota Hiace'n som står her. Tror dere ikke noen kom med den på en henger, og bare slengte den fra seg. Jeg skal nok finne eieren, sier han.

— Hvordan er salget i butikken?, spør vi.

— Å, dere er nummer tre her i dag. Til nå har jeg bare solgt en avis, sier Halland.

— Det er egentlig kanskje ikke så rart. Det er jo vinter folk vil ha når de kommer hit, sier han.

Og det har det vært dårlig med. Derfor har det nesten ikke vært gjester i hyttene og leilighetene NAF-en leier ut.

— Vi hadde noen få her nyttårsaften, sier han.

— Det er nesten håpløst å drive butikk her. Slik det er nå, går ferskvarer som melk og brød ut på dato før jeg får solgt det, fortsetter Halland.

ENDELIG. - Oi, nå kommer det visst noen, sier han, og ser ut på plassen der to biler er i ferd med å parkere.

Ut stiger fem personer. Det viser seg å være tyske turister i leiebiler.

— Vi er kommet for å se snøen, sier Annette Hunke.

— Dette er nok for oss, det, sier de fem tyske turistene tilfreds.

Godt noen er fornøyd med den våte vinteren...

Lillebø, Jan M.
Lillebø, Jan M.
Lillebø, Jan M.
Lillebø, Jan M.