Av Kofi A. Annan, generalsekretær i FN I vår verden eksisterer ikke noe individ eller land isolert. Vi lever alle samtidig i vårt eget lille samfunn og i det store samfunnet. Vi blir mer og mer flerkulturelle. De samme ikonene – enten vi ser dem på filmlerretet eller på dataskjermen – kjenner vi lett igjen enten vi er i Berlin eller i Bangalore. Vi er alle forbrukere i verdensøkonomien. Vi er alle påvirket av det politiske tidevannet, sosiale eller teknologiske forandringene. Forurensning, organisert kriminalitet og spredning av farlige våpen stopper ikke ved landegrensene; de er "problemer uten pass", og på den måten vår fremtidige fiende. Vi hører sammen, sammenbundet og gjensidig avhengige. Mye av dette er ikke nytt for oss. Mennesket har påvirket hverandre gjensidig og på tvers av landegrensene i århundrer. Men dagens "globalisering" er annerledes. Det skjer mye fortere. Maskinene er nye, slik som internett. Og det er styrt av forskjellige regler, og i noen tilfeller ikke av noen regler. Globaliseringen gir oss flere valg og nye muligheter for velstand. Og det gjør oss mer fortrolig med globalt mangfold. Imidlertid, millioner av mennesker rundt om i verden opplever ikke globaliseringen som en representant for fremgang, men som et forstyrrende element, nesten som en orkanliknende kraft som forsøker å ødelegge liv, arbeidsplasser og tradisjoner. Mange ivrer for å stå imot prosessen og tar tilflukt til "ismer" som nasjonalisme og fundamentalisme. Stilt overfor fordelen og ulempen med globalisering; stilt overfor vedvarende dødelige konflikter der sivile er hovedmålet; stilt overfor den vidt utbredte fattigdommen og uretten, må vi være i stand til å identifisere områder hvor det er nødvendig med kollektive aksjoner for å beskytte globale interesser. Lokale samfunnsgrupper har sitt brannvesen, kommunale tjenester og byråd. Nasjoner har sin legitimitet og sitt rettsvesen. Men i dagens globaliserte verden er institusjoner og mekanismer tilgjengelig for en global aksjon, og selv om vi i dag har en felles erkjennelse av å dele felles skjebne, er vi ikke kommet lenger enn til fosterstadiet. Det er på høy tid at vi gir ideen om et "internasjonalt samfunn" et konkret innhold. Hva skaper et samfunn? Hva holder det sammen? For noen er det troen. For andre er det å forsvare en idé, som demokratiet. Noen samfunn er homogene, andre er flerkulturelle. Noen er små skoleenheter eller bygder, andre er på størrelsen med kontinenter. I dag, naturligvis, er stadig flere samfunn "virtuelle", oppdager og fremmer og deler felles verdier via de mest moderne kommunikasjons— og informasjonskanaler. Hva binder oss sammen til et internasjonalt samfunn? I den videste forstand er det en felles visjon for en bedre verden for alle mennesker, som for eksempel FN-charteret uttrykker. Det er vår oppfatning at alle er like sårbare med tanke på global oppvarming og den trussel masseødeleggelsesvåpen påfører oss. Det er et rammeverk for internasjonal lov, traktater og menneskerettskonvensjoner. Det er lik vår oppfatning av en felles mulighet som er grunnen til at vi bygger fellesmarkeder og forente institusjoner som FN. Sammen er vi sterkere. Noen mennesker sier at et internasjonalt samfunn er en fiksjon. Andre sier at konseptet er for elastisk til å forme en hensikt. Og atter andre sier at det bare er et redskap av bekvemmelighetshensyn, som kun blir brukt i krisesituasjoner eller når man trenger en syndebukk. Noen sier at det ikke finnes noen felles internasjonal norm, mål eller frykt som det går an å basere et slikt samfunn på. "Op-ed" trykksakene refererer rutinemessig til det såkalte internasjonale samfunn. Og nyhetsreportere bruker ofte å sette anførselstegn på uttrykket, som om det ikke har et innhold. Jeg tror at denne skepsisen er feil. Det internasjonale samfunnet eksisterer. Det har en adresse. Det har allerede oppnådd resultater. Når regjeringer ivrer sammen med borgersamfunnet for å vedta statutter for opprettelsen av en internasjonal domstol, så er det internasjonale samfunn i arbeid for å iverksette lover og regler. Vi opplevde en utstrakt internasjonal hjelp for ofrene etter jordskjelv i Tyrkia og Hellas. En stor del av landene som hjalp til har ikke noe direkte samarbeid med Tyrkia og Hellas, men de hadde en erkjennelse av å ville hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon – og på det viset fulgte det internasjonale samfunn de menneskevennlige impulsene. Når folk kommer sammen for å tvinge regjeringer til å lette på de fattige landenes gjeldsbyrde, så jobber det internasjonale samfunn for å lette byrden til fordel for en bedre utvikling. Når samvittigheten til folket våkner og det forplikter regjeringer til å vedta en konvensjon som forbyr dødelige våpen, som landminer, som forårsaker vold og blodbad, så ser vi det internasjonale samfunn i arbeid for felles sikkerhet. Det er mange flere eksempler på hvordan det internasjonale samfunn arbeider, fra Øst-Timor til Kosovo. Det er samtidig viktige advarsler. Det internasjonale samfunn feiler ofte i å gjøre det som er nødvendig. Det feilet med å forhindre folkemordet i Rwanda. I for lang tid var det unnfallende og nølende reaksjoner til den avskyelige "etniske rensingen" i det tidligere Jugoslavia. I Øst-Timor handlet man for sent til å redde flere hundre liv og tusen hjem fra hensynsløs ødeleggelse. Det internasjonale samfunn gjorde ikke nok for å hjelpe Afrika når de trengte det som mest, og mye kunne vært gjort. For å underholde nær tre milliarder mennesker – omtrent halvparten av verdens befolkning – trengs det 15 kroner eller mindre til hver av dem fra en verden som er full av rikdom. Det internasjonale samfunn er ikke alltid like effektive når det kommer sammen for å innfri felles mål. Men det kan, og det burde. Den internasjonale strukturen er i store deler av dette århundre basert på skille og harde realpolitiske kalkulasjoner. I det nye århundre kan vi, og må vi, gjøre det bedre. Jeg mener ikke at vi i den kommende perioden vil oppleve fullstendig harmoni. Selvsagt vil interesser og ideer kollidere. Men vi kan forbedre 1900-tallets bedrøvelige statistikk. Det internasjonale samfunn er "et arbeid som er i fremgang". Flere sammenslutninger har gjort seg gjeldende i mange år. Vi må nå hefte dem sammen i en sterk samfunnsstruktur – et internasjonalt samfunn i en internasjonal periode.