KronikkAsle Tojeutenrikspolitisk forsker og kommentator

SITAT: Norge er på autopilot inn i et annet samfunn enn det som vi ønsker å leve i

Helt uventet er jeg blitt venstresidens kjæledegge. En spalte i Klassekampen kom inn på temaet innvandring. Jeg stilte grunnleggende spørsmål ved dagens innvandringspolitikk og vips var innboksen full med takksigelser. Riktignok i smug, men de takket meg for å ha mot til å si det mange tenker. «Bedre deg enn meg», tenkte de vel.

Spørsmålet jeg stilte var grunnleggende: Under gjeldende regelverk har flere titalls millioner mennesker rett på asyl eller familiegjenforening i Norge. Grinden står åpen. Da må vi spørre: Hva slags Norge vil vi ha? Jeg hevder at Norge er på autopilot inn i et annet samfunn enn det som vi ønsker å leve i. Er det ikke på tide å avslutte forsøket på å oppkonstruere et multikulturelt Norge gjennom storstilt fjernkulturell innvandring?

Utbryterkongen

Innvandring er en utbryterkonge. Et tema som blir svinebundet med politisk korrekthet og låst ned i syv skrin, kommer seg fri og på dagsordenen — gang på gang. Det går en rød tråd fra karikaturstriden via de anti-israelske opptøyene til blasfemiparagrafen og hijabdebatten. Mektige krefter ivrer nå etter å låse det ned igjen. Men er ikke temaets gjenstridighet et tegn på at dette er en debatt vi trenger å ta?

La meg med en gang understreke at dette ligger utenfor mitt fagfelt, mitt perspektiv er som borger. Jeg vet ikke hvorfor dette temaet er omgitt av slik kvelende politisk korrekthet, og nøyer meg med å vise til Robert E. Putnams forskning. Den anerkjente Harvard-professorens arbeid indikerer at den slags innvandring som Norge nå tillater i stor skala, på sikt trolig vil underminere velferdsstaten.

Å klappe med én hånd

I det stille er Norge blitt et annet sted. Asyl- og familiegjenforeningstallene er i rask vekst. I fjor fikk 23.818 lovlig opphold. Oslo har forandret seg. Hovedstaden er i ferd med å bli en segregert by. Dette er et direkte resultat av en manglende vilje til å anerkjenne kulturell samhørighet, økonomi eller borgernes trygghet som relevante målestokker.

Det offentliges applaus av multikulturalisme er som den uheldige avisoverskriften «Enarmet mann applauderer...». Folk flest viser ikke den samme entusiasme som den kulturradikale eliten. Snarere tvert imot. For øynene på oss er Norge i ferd med å bli et etnisk segregert samfunn.

Tall fra Oslo kommune om nettoflytting mellom bydelene i Oslo, viser at det skjer dramatiske endringer i byens befolkning. Oslos opprinnelige befolkning skiftes ut i et stadig raskere tempo, innvandrere flytter inn og nordmenn flytter ut. Nordmenn er høflige, de klager ikke, de bare flytter. Gjennom å systematisk ignorere de negative sidene ved masseinnvandring har vi skapt en situasjon hvor folk «stemmer med føttene».

Kongstanken

Venstresiden har tatt multikulturalismen som kongstanke. Målet med vår kultur er å feire mangfoldet - jo fjernere fra vår egen kultur, jo bedre. «Mangfoldsåret» i 2008 var en oppvisning av den typen selvgratulerende naivitet som får vanlige folk til å holde seg for munnen og se etter nærmeste toalett. Kulturdepartementets mangfold ga inntrykk av at vi er i ferd med å synge og danse oss inn i flerkulturell postmodernitet. Andre perspektiver ble uten blygsel tiet i hjel.

Problemet er at vi forveksler det flerkulturelle med det multietniske. Trond Giske definerte det flerkulturelle Norge: «Vi er ikke i mål før en pakistansk skuespiller kan spille Peer Gynt uten at noen tenker over at det er noe spesielt». Men hva er flerkulturelt med det? Kulturbiten er jo fortsatt norsk. Flerkulturelt ville vært hvis Shahid Nadeem ble satt opp på Den Nationale Scene på urdu.

Faren ved selvbedrag

Dette er ikke flisespikking. Faren ved selvbedrag er at det kommer som et sjokk når deler av samfunnet ikke deler våre kjerneverdier når det gjelder demokrati, menneskerettigheter, dugnadsånd og velferdsstat. Multikulturalismen er basert på en antakelse om at alle som kommer automatisk antar vårt verdigrunnlag. Det stemmer ganske enkelt ikke.

Det interessante med multikulturalisme er at det er et unikulturelt fenomen. Du kan ikke være multikulturell i Saudi-Arabia. Multikulturalisme dyrker ignoranse hvor man bytter ut spesifikk kunnskap om andre kulturer med generell entusiasme for dem. De hevder at det handler om verdier, men det å si at alt er like riktig og at alt er like mye verdt er å det motsatte av verdier, det er en form for nihilisme.

Kulturkamp

Mye blitt investert i å unngå å ta denne debatten. Begreper er blitt omdefinert, tall er blitt manipulert, NRK har bagatellisert og eksperter har bortforklart. Hvorfor? Fordi det foregår en kulturkamp i Norge i dag. Elite står mot grasrot, idealer står mot realiteter.

Det er nedstemmende å se i hvor stor grad det norske medieenfoldet overrepresenterer meningene til en snever kulturradikal elite. I ekte norsk mørkemannstradisjon definerer mediene rutinemessig standpunkter til høyre for sine som moralsk uakseptable. Hijabsaken er et eksempel på en debatt hvor 10 prosent står mot 90 prosent.

Det er viktig at det tause flertallet finner sin stemme i denne debatten. Fordi det er en «samfunnsdebatt» i ordets rette mening. Den handler om hva slags samfunn vi ønsker å leve i, og hva slags samfunn våre barn skal leve i. Utfordringen er da å unngå å bli «dialoget» i hjel av styresmaktene. Makthaverne liker ingen ting bedre enn en bred og passiviserende debatt som ender opp i varm luft. Forandring måles i handling, ikke i adjektiver.

Spøkelset fra neste års jul

Etter å ha bodd i land som har gått lengre bortover den veien Norge nå er på vei, mener jeg at det er viktig at vi spør oss: Vil vi virkelig dette? Banlieuene utenfor Paris er triste steder. Men vi trenger ikke å reise så langt. Nordens tøffeste getto, Rosengard i Malmö, er «spøkelset fra neste års jul» for å bruke et Dicken'sk bilde. Byen er, ifølge Financial Times, en av de mest segregerte og verst integrerte i Europa.

For å tydeliggjøre poenget kunne jeg sitert norske tall fra kriminalstatistikk, fra sosiale tjenester og flyttemønstre, men jeg vil i stedet oppmuntre leserne til å gjøre seg opp sin egen mening. Ingen ting kan måle seg med å se med egne øyne. Gå ned Karl Johan en lørdagskveld. Hvis dere kommer til en annen konklusjon enn meg, så hører jeg gjerne fra dere.

HIJAB: Det går en rød tråd fra karikaturstriden via de anti-israelske opptøyene til blasfemiparagrafen og hijabdebatten, skriver artikkelforfatteren.

ARKIVFOTO: WIKIMEDIA COMMONS/ NEVIT DILMEN