HEDVIG MONTGOMERY, psykolog

Henriette og Per Magnus har tre barn mellom 3 og 10 år. Han arbeider mye overtid og hun arbeider 80 prosent. Det sier seg selv at det er mye de ikke rekker hjemme. Barn skal hentes og bringes på ulike aktiviteter, lekser skal gjøres og skolen følges opp. Det blir lite tid til prat ved kjøkkenbordet.

— Enda lenger er det siden Per Magnus og jeg gjorde noe sammen, bare vi to, sukker Henriette. Hvorfor kan ikke besteforeldrene stille opp, for en gangs skyld?

Foreldrene til Per Magnus bor langt unna, mens Henriettes foreldre bor en liten kjøretur unna. Likevel ser de lite til dem. Hennes far er gått av med pensjon mens mor fremdeles arbeider deltid.

— De burde ha tid nok, mener Henriette. Hun har nesten sluttet å ringe dem, siden de likevel ikke stiller opp og i så liten grad viser interesse for barnebarna. Henriette er sliten, men også litt bitter på et voksenliv som er mer strevsomt enn morsomt. Noe av skylden legger hun på foreldrene sine som ikke støtter henne og stiller opp for familien nå når hun trenger det.

Hva kan man forvente av egen familie? Spørsmålet er både sammensatt og mer komplisert i dag enn tidligere. Henriette ber om at foreldrene blir med på en samtale hos psykolog fordi hun bruker så mye tid på å tenke på hva de ikke gjør for henne. Uten å være til stede er de blitt en del av hennes sorg, hennes hverdag og hennes krangler med Per Magnus. Vet de i det hele tatt om at hun føler seg sviktet?

Da hennes foreldre får høre hvordan Henriette tenker, blir de overrasket. De har tenkt mye på hvordan de kan støtte Henriette, men ønsker ikke å trenge seg på. Slik de ser det, trenger de en invitasjon eller bestilling for å kunne hjelpe, og det har de ikke fått. I våre dager er det jo både barnehage, fødselspermisjon og skolefritidsordning. Deres opplevelse er at det ikke er bruk for dem, og derfor har de holdt seg borte. Visst har det vært litt sårt, men de har hatt sitt å holde på med, så det har gått bra.

På denne måten er det blitt et familiemønster hvor de ikke har klart å snakke om hvordan de skal forholde seg til hverandre i de nye rollene de har med barn eller barnebarn. Det er ganske vanlig - vi skal på en måte vite hvordan vi håndterer å få voksne barn med egne familier. Lengre fra sannheten er det nesten ikke mulig å komme, nye roller trenger nye rolleavklaringer. Å snakke om hva vi trenger hverandre til og hva vi håper på er kanskje de vanskeligste samtalene å ta.

Henriette må nok godta at hennes foreldre har andre prosjekter enn hennes barn, at de bruker sin sterke helse på annet enn barnebarna. Foreldrene hennes trenger å se at offentlige ordninger aldri kan ta fra barnebarna behovet for besteforeldre - at det faktisk er bruk for dem. De har vært usikre på grensene i forhold til Henriette, hvor mye skal de blande seg inn? Deres svar på denne usikkerheten har vært å trekke seg ut. De må i stedet begynne å utforske grensene, hva kan de gjøre og hvilken rolle kan de ha?

Det krever mot å utfordre grenser - men gevinsten er stor når familien finner en bedre balanse. Barna får mer engasjerte besteforeldre, Henriette og Per Magnus får litt mer tid til hverandre og Henriettes foreldre får gleden av å få tre nye barn de kan føle nærhet til. Nærhet i familien er ingen selvfølge, i våre dager finnes det få fastlagte mønstre for hvordan familien skal fungere. Vi må finne det ut, hver og en.