Eirik Loftesnes husker knapt hvordan det var å bo med mor og far under samme tak. Det er ti år siden de gikk hver til sitt, og Eirik var bare fem år den gangen.

Siden har han bodd en uke hos mor, en uke hos far.

— Jeg er like glad i begge to, og er glad for at foreldrene mine bestemte seg for delt omsorg. På denne måten får jeg sett begge to like mye, sier 15-åringen.

Selv beskriver Eirik forholdet til far Olav som «spesielt nært».

— Vi er mye sammen de ukene jeg er hos ham. Jeg tror ikke pappa og jeg hadde hatt et så tett forhold, hvis vi ikke bodde sammen.

- Hverdager helt nødvendig

Gjennom årene har Eirik og Olav Loftesnes reist mye sammen, blant annet til Tyrkia, Italia, Spania og Portugal. Likevel er ikke far i tvil:

— Det er den nære kontakten i hverdagen som er viktigst. Middagslaging, lekselesing, beskjeder fra skolen, alt det der. Hos oss ringer læreren like gjerne til meg som til moren hans, forteller Olav Loftesnes (40).

— Etter mitt syn er det rart at ikke flere fedre går inn for delt omsorg. Ønsker de nær kontakt med ungene sine, er hverdager sammen helt nødvendig.

Eirik kjenner flere på sin egen alder som langt sjeldnere treffer fedrene sine, og er ikke i tvil om det påvirker forholdet.

— Det blir mer overflatisk på den måten, tror jeg. Ikke så nært.

Tar ikke forholdet for gitt

Men selv med tett kontakt og oppfølging i Eiriks barne- og ungdomsår, tar ikke far Olav for gitt at forholdet uten videre skal være like nært i Eiriks voksenliv.

— Det er nødvendig å investere i barneårene, men neppe tilstrekkelig. At vi klarer å bevare det gode forholdet de neste tjue-tretti årene, avhenger av at vi også opprettholder den nære kontakten.

Eirik for sin del kan ikke se for seg sin far verken med stokk eller i gyngestol på aldershjemmet.

— Nei! Han trener og holder seg i god form. Så han holder nok en del år til, ler sønnen.