Arkeolog Ingrid Fuglestvedt kjenner godt Odd Børresens spøk om de første nordmennene.

— Ja da. At det var bygdetullingen som ikke kunne leve uten isen, og fulgte den nordover.

Den tradisjonelle forklaringen ligger egentlig ikke så langt unna Børresen.

— Den aksepterte oppfatningen har vært at de som befolket Norge var reinsdyrjegere, og at de fulgte reinen da den dro nordover, fordi de ikke kunne jage andre dyr. Men denne forklaringen tar utgangspunkt i et menneskesyn som bare tar hensyn til mat og overlevelsesmotiver. Det var mye annet som også var viktig for disse menneskene, sier arkeologen.

Banebrytende

Fuglestvedt ønsket å se på urmenneskene i et nytt lys. Tidligere denne måneden disputerte 37-åringen, som til daglig er ansatt ved Arkeologisk Museum i Stavanger, over doktoravhandlingen «De første menneskene i Norge» ved Universitetet i Bergen. Lektor Randi Hålang ved Arkeologisk institutt kaller avhandlingen et banebrytende arbeid.

— Jeg har forsøkt å forstå hvordan disse menneskene tenkte - hva som var motivasjonen deres, sier Fuglestvedt. - Man kan vel si at det er en arkeologisk studie med et antropologisk tilsnitt.

— Hvor kom de første menneskene i Norge fra?

— Norge ble bosatt ganske raskt etter istiden, i løpet av to hundre år fra 10.000 før Kristus til cirka 9800 f. Kr. De kom fra det europeiske slettelandet - fra Sentral- og Nord-Europa.

— Hvordan var Europa på den tiden?

— Det var ikke så mange mennesker på denne tiden, kanskje noen hundre, muligens et par tusen. Kontinentet hadde svært rike ressurser. Derfor kan det umulig ha vært sult som drev folk nordover.

Turister

De første nordmennene var en slags pakketurister som besøkte det kalde nord i perioder.

— De var svært mobile. Sannsynligvis kom de opp til Norge, var her en viss tid, og dro deretter tilbake til Europa.

— Hvem var disse menneskene?

— De levde nomadiske liv i tradisjonelle jeger-/samlersamfunn. De liknet veldig på oss - kanskje litt grovere i trekkene. Men de hadde klær av skinn, de pyntet seg med skjell og rav, de hadde et godt utviklet språk.

De første innbyggerne i Norge ble møtt av et helt nytt terreng som nettopp var avduket av isen i retrett.

— Hvordan så landskapet ut, for eksempel her i Bergen?

— Det besto stort sett av tundra og tynn løvskog. Terrenget bød på store utfordringer. En av grunnene til at disse menneskene kunne mestre det så godt var at de var veldig egalitære. Ingen var leder eller høvding.

— Hvorfor det?

— Utjevning var viktig fordi de var så avhengige av hverandre. Den kollektive ånden var helt grunnleggende for å overleve. De byttet på ansvaret. Det var for eksempel tilfeldig hvem som ledet jakten - det kunne like gjerne være den minste og svakeste som den største og sterkeste eller den beste jegeren.

Shaman

Midtpunktet i gruppen var sjamanen, som var en slags åndelig ekspert.

— Sjamanen var en person som hadde en spesiell kontakt med åndeverdenen. Han var også lege og ekspert på den menneskelige psyke. Når noen ble syke, ble det kalt for sjeletap, og sjamanen kunne hente sjelen tilbake.

Sjamanen hadde en del egenskaper som vi i dag har glemt, sier Fuglestvedt.

— Sjamanene kunne for eksempel stoppe blod. Vi vet ikke hvordan de gjorde det, men det synes som om det var en form for psykosomatisk kontroll.

Sjamanen kunne foreta sjelereiser, der han sendte sjelen sin i form av et dyr.

— Det er viktig å forstå at sjamanen ikke trodde at han reiste på ordentlig. Men det var en mental teknikk, et slags sanseapparat som vi ikke lenger har.

Knyttet til reinen

Nettopp sjamanen og det åndelige tror Fuglestvedt er den viktigste grunnen til at de første menneskene inntok Norge.

— Sjamanen formidlet kontakt mellom mennesker og dyr. Det var et veldig harmonisk forhold, og mennesket var ikke opptatt av å kontrollere naturen, slik vi ble senere. Urmenneskene hadde respekt for dyret når de la det ned - de oppfattet det som om dyret ga seg selv til dem.

Fuglestvedt tror at møtet med det nye landskapet satte i gang en refleksjonsprosess.

— De måtte stille grunnleggende spørsmål på nytt, sier hun.

Det kan ha ført til en åndelig utvikling som gjorde dem fascinert av det nye landskapet.

— Reinsdyret har alltid hatt en spesiell verdi, den var livskilden fremfor noe. Urmenneskene ønsket å være nær dem, de følte tilknytning til reinen. Ikke fordi dette var deres eneste kilde til mat - det var mer verdivalg. Reinsdyret hadde et religiøst aspekt for disse menneskene, de var en del av det samme hele, forklarer Ingrid Fuglestvedt.