Forsømmelser, budsjettnedskjæringer og feilslått politikk har bidratt til å forvitre stor deler av omegnskommunene til Paris, og andre franske storbyer.

Den som foretar en togreise fra Paris og sørover mot Marseille eller Montepellier, eller andre mer glamourpregede byer, kan sette kryss på kartet hver gang de passerer inn og ut av en by der de uten anstrengelse vil merke forfallet og trøstesløsheten.

HER BLIR forskjells-Frankrike et levende bilde.

Som det blir det i omegns-kommunene til Paris, der bygging av nye kjøpesentra med sine seilrutefunklende fasader med utstilling av luksusvarer nærmest peker nese til den delen av befolkningen som har mer enn nok med å snu på euroen for å overleve.

Man blir ikke mett av å se på stabler med god mat. Det skaffer heller ikke arbeid — om en er mørkhudet. Og neppe vil de som presser nesen mot utstillingsvinduene bruke sine hardt tiltrengte euro til å kjøpe en luksushabitt eller en eller annen teknisk dippedutt.

I HOVEDSAK ER det ikke pøbel - som innenriksminister Nicolas Sarkozy kaller dem - som står bak de parisiske opptøyer. Det er ungdommer vokset opp i en fattigdom vi vanskelig kan forestille oss. Enten de nå er innvandrere eller franske franskmenn, for å benytte det uttrykket.

Rotløs ungdom er kanskje et bedre begrep. De har følt seg tilsidesatt gjennom mange år, og nå har de tatt loven i egne hender for å straffe det franske samfunnet. Det gjør de med å slå ned uskyldige, kaste stein på det som måtte oppfattes som et «legitimt» mål, sette fyr på boss-spann og biler, gå i clinch med politiet, og forsøke å skape så mye uhygge som mulig.

Så går de hjem og sover for å være uthvilt til neste dags batalje.

Opp gjennom årene har det vært mange slike bataljer. Uten at det har skapt de store overskriftene.

— Frustrasjonen og raseriet denne gangen ble uten tvil utløst da de to ungdommene ble drept da de løp inn i transformatorstasjonen, sier en fransk kollega.

— Det sprengte en demning av frustrasjon. Med ett var begeret fullt, ikke minst fordi myndighetene (politiet) var involvert i forløpet til «henrettelsen».

I likhet med svært mange «vanlige» franskmenn har han ikke merket mye til opptøyene ut over det han har lest i avisene og sett på fjernsynets nyhetssendinger.

Men han godtar ikke at det bare er innvandrerungdom som nå herjer: - Studerer du fjernsynsbildene, er det ikke vanskelig å se at «franske franskmenn» også deltar med stor iver.

I likhet med mange kommentatorer og eksperter mener han at opprøret ville kommet på et eller annet tidspunkt, antakelig nærmere valget i 2007.

ET AV PROBLEMENE med den unntakstilstand som Frankrike nå er inne i, er at det neppe dreier seg om et ideologisk opprør. Det er «kollektivet» som driver opptøyene frem gjennom raseriet og frustrasjonen som har bygd seg opp blant dem nederst på den franske samfunnsstigen.

Og det at innenriksminister Nicolas Sarkozy i starten fremsto som regjeringens talsmann med uttalelser som at «pøblene måtte høytrykksspyles ut av gatene», la ingen demper på gemyttene. Snarere tvert om. Den første taushet fra president Jacques Chirac og statsminister Dominique de Villepin var antakelig et feiltrinn, inntrykket ble skapt at Nicolas Sarkozy, som for øvrig kjemper med de Villepin om å bli Chiracs etterfølger i 2007, hadde fått frie hender til sin «lov og orden»-politikk.

Derfor druknet også i første omgang den forsonende delen av de Villepins budskap i støyen fra hylende sirener og ruteknusing.

Om det er dette som etter hvert har nådd frem, eller tirsdagens portforbud, som gjorde at tirsdagskveldens opptøyer ikke ble så kraftige, skal være usagt.

Spørsmålet mange stiller seg, er hvorfor opptøyene er blitt så omfattende. Er det noen som trekker i trådene i kulissene for å hisse ungdommene opp?

Er det narkobander?

Er det ytterliggående islamske krefter som i neste omgang vil fremstå som meklere i det godes sak?

Er det politiske provokatører fra ytterste høyrefløy som vil vinne nye sympatisører ved å peke på at slik går det når myndighetene ikke har kontroll?

Noen definitive svar vil vi neppe få.

Men summen av svarene vil kanskje koke ned til at slik kan det gå i et samfunn i ubalanse, slik det avtegner seg i innrømmelsen fra regjeringen at det vil komme forbedringer. Så snart røyken og støyen har lagt seg.

FRANKRIKE i flammer.