SOM DU VET har jeg alltid vært krigsmotstander og fredsaktivist, og er derfor uenig i Norges deltagelse i utenlandske operasjoner/kriger.

Men du valgte å bli soldat, du skrev kontrakt med Telemarks bataljon, og som din mor ønsket jeg, til tross for min bakgrunn, å støtte deg i ditt valg. Jeg var flere ganger på familietreff på Heistadmoen. Selvsagt prøvde jeg å advare deg, men du er ikke en kopi av din mor, du må få lov til å ta egne valg. Men hjertet mitt var tungt da du dro til Kosovo høsten 1999.

Det var stort da du kom hjem etter endt tjeneste, jeg tror at det er det største jeg har opplevd. Hele familien møtte opp da kompaniet ditt kom hjem, vi tok imot dere med norske flagg.

Du var så stille, virket sliten.

Jeg forsto ikke hva som skjedde med deg etter at du kom hjem.

JEG HADDE GOD dialog med kontaktteamet da du var i Kosovo, men oppfølgingen etter endt tjeneste har vært slett for oss alle, ikke minst for deg.

Jeg har hatt så mange bekymringer rundt ditt opphold i Kosovo, jeg tenker på vaksiner dere har fått, forurensning fra kullkraftverk, og som mangeårig medlem av Nei til atomvåpen, har jeg tilegnet meg en del kunnskap om bruken av utarmet uran i områder der vi sender ut våre unge soldater, det bekymrer meg å tenke på.

Jeg forsto ikke hva som skjedde med deg etter at du kom hjem, forsto ikke hvorfor du «reste», du hadde aldri vært en festløve før.

Jeg var så bekymret for deg. Jeg sendte en sønn til Kosovo, og fikk en annen tilbake.

I altfor mange år har du skjult din angst, dine minner fra vakthold ved massegraver, snikskyttere som kunne treffe deg eller en av dine kamerater, og Gud vet hva.

På den tiden visste jeg ingenting om veteraners problemer etter endt utenlandstjeneste. Jeg var irritert på deg da du sa at du ikke brukte kollektivtransport.

Jeg trodde det var fordi du var lat, forsto ikke din angst.

NÅ VET JEG AT du sliter. I altfor mange år har du skjult din angst, dine minner fra vakthold ved massegraver, snikskyttere som kunne treffe deg eller en av dine kamerater, og Gud vet hva. Jeg er glad vi kan snakke om det nå.

Jeg var fortvilet og sint da du skrev ny beredskapskontrakt med Forsvaret, du ønsket å reise ut igjen.

Jeg gråt, tryglet, og ba om at du skulle la det være, jeg var så redd for at du skulle dra til Afghanistan, redd for å få deg hjem i kiste.

De første årene etter endt tjeneste, hadde du problemer med å gå over Torgallmenningen.

Vi var heldig, du ble ikke kalt ut igjen. Jeg forsto ikke hvorfor du i det hele tatt ville reise ut igjen, ikke før jeg leste i BTMagasinet, at dere lengter ut igjen, dere veteraner, det er der dere blir forstått.

Da ringte jeg deg og ba om unnskyldning for alt jeg ikke hadde forstått, for at jeg hadde vært sint.

Du kan aldri forstå, sa du.

Det vet jeg, svarte jeg.

NÅ ER DU DEN viktigste personen i mitt liv. Du sier at du har problemer med å gå over åpne plasser, du bruker 1000-metersblikket, og har problemer i store forsamlinger.

De første årene etter endt tjeneste, hadde du problemer med å gå over Torgallmenningen, du speidet etter snikskyttere i vinduene, så deg over skulderen. Du sier nå at du tror du lider av posttraumatisk stress.

Så lang tid det skulle gå før jeg forsto deg, så lang tid tok det før du snakket.

Jeg er glad for at du har et godt liv i dag, men det er ikke takket Forsvaret, de har sviktet deg.

Du har ikke tatt til mot og kontaktet dem, men når ikke Jeppe kommer til berget, kan jo berget komme til Jeppe. Litt oppfølging hadde vært på sin plass.

Jeg er glad for at du har et godt liv i dag, men det er ikke takket Forsvaret, de har sviktet deg.

Hva mener du om behandlingen av norske krigsveteraner? Si din mening her.