Tre av yppersteprestene innen fingerbrekkende gitarbehandling har samlet seg under navnet G3. Muligens er en aften med Joe Satriani, Steve Vai og Yngwie Malmsteen alle gitaronanisters våte drøm. De fleste andre vil sikkert synes at melodiøs heavyrock med tusen gitartoner i minuttet blir mer teknikk enn god melodi. Satriani leverer det beste settet av de tre. Han legger litt mer følelse i det han gjør enn superteknikerne Vai og Malmsteen. Klokt nok serverer han kun instrumentaler. Vai lurer seg frempå med litt synging, men det er definitivt ikke stemmeprakten som har gjort Vai-navnet kjent. Og settet hans er også svulstigere enn Satrianis. Det samme kan nok sies om Malmsteens bidrag. I kjent stil lurer han inn mye fra klassisk musikk. Han er også den som oftest parkerer bandet og kjører fullstendig solo, noe som bare er måtelig interessant. At han kan spille, vet vi fra før. På disk to forenes de tre gitaristene med to Hendrix— og en Neil Young-låt. «Voodoo Child» er blitt VM i hurtigspilling, mens tittelkuttet nok er det som fungerer best.

ANMELDT AV OLAV ÅRSKOG