– KAN DET VÆRE sønnen min?

Like før midnatt søndag 27. juni i år vekkes Inger Holmen (57) og ektemannen i eneboligen på Kongsberg. Den eldste av tre sønner ringer. Han har sett nyhetene, at fire norske soldater er drept av veibombe i Fayrab-provinsen.

Inger har på denne tiden sin yngste sønn, vognføreren Ole-Petter, i Afghanistan. Hun lurer på om det snart kommer noen på døren.

– Det var tøft, sier Inger.

KLOKKEN FEM OM MORGENEN ringte sønnen deres fra det krigsherjede landet.

– Det var utrolig godt å høre stemmen, og vi pustet lettet ut, sier hun.

På et tidspunkt i år hadde soldatmoren både den mellomste og yngste sønnen, Tom-Erik (24) og Ole-Petter (22), i Afghanistan samtidig.

– Jeg hadde dem i tankene hele tiden. Du vet aldri hva som kan skje, sier hun. Inger er glad hun er i full jobb. Da slipper hun å gruble. Hun takker også arbeidsplassen for støtten hun får når sønnene er ute.

ETTER AT TOM-ERIK hadde vært grensejeger i Finnmark, søkte han seg til Telemark Bataljon. Ole-Petter gikk samme vei. De likte tjenesten og kameratskapet godt og ble motivert til videre karriere. De har alltid vært aktive. Spilt fotball, stått på ski og likt seg i naturen.

– Jeg er stolt. Personlig tror jeg de har gjort et godt valg. De får med seg utrolig mye positivt gjennom Forsvaret, både fysisk og psykisk. Og kameratskap.

Inger forteller om tårene når de drar ut. Hun gråter så lett, sier hun. Soldatmoren trekker frem informasjonsmøter og gode samlinger, middag og oppvartning.

– Det har vært veldig bra. Vi ble fortalt om det å reise ut og komme hjem, om hvordan vi kunne reagere som familie og pårørende. Ikke noe holdes tilbake eller skjules av Forsvaret, sier hun.

Inger er blank i øynene.

– Det ble sagt at vi kunne få guttene våre hjem i kiste, eller alvorlig skadet.

Foreldrene er blitt vist rundt i Rena leir, der Telemark Bataljon holder til.

– Flott område. Jeg fikk kjøre tanks, satt i den med hjelm på. Kjempemoro!

DET ER TØFT Å SE kister med norske soldater drept i Afghanistan, synes Inger. Samtidig er hun glad for at Forsvaret er åpent, at media forteller hva sønnene er med på.

– Hvis de blir drept, skal vi få vite det først av alle. Det har vi fått garanti om.

Inger og sønnene har kontakt over telefon når de er ute. Er det vanskelige hendelser, snakker de om det.

– Jeg tror jeg klarer å spare tårene, men de merker nok forandring på stemmen. De er langt borte. Jeg vet hvorfor, og er enig i det. Men situasjonen er tøffere nå. Tom-Erik kjente flere av de omkomne.

Soldatmammaen tenker ofte på meningen med Afghanistan-oppdraget.

– Jeg håper de er med å bidra til at afghanerne får det noe bedre, at barna der får det bedre. Det kan tidvis virke håpløst, men soldatene må jo ha troen. Ellers er det ingen vits å være der. Jeg har tenkt noen ganger ... blir det fred der?

HUN FORTELLER OM medaljeseremonien på Akershus festning i sommer da Tom-Erik kom hjem etter siste oppdrag.

– Det var kjempeflott, med politikere og litt av hvert til stede, sier hun. Sønnene har vært i trefninger. Men mamma Inger føler de har taklet krigen «veldig bra».

– De er åpne og prater mye sammen. De sover som steiner når de er hjemme. Jeg ville merket om våre slet. Jeg tror de har det bra. Vi har fått beskjed om at psykolog kan kontaktes når som helst.

Men hva tenker hun som mor om at sønnene kanskje også må ta liv?

– Det blir kjempetøft om de kommer hjem og sier de har drept. Da trenger de mye oppfølging og må prate om det.

INGER HAR SENKET SKULDRENE nå. Sønnene er trygt hjemme og har «landet». Den mellomste har vært i Afghanistan tre ganger, den yngste én. Fortsetter de å jobbe i Telemark Bataljon, kan det bli flere turer. På kort varsel.

Det vet mamma.

De fleste soldater klarer seg i ettertid, men en del får også seinreaksjoner.

– Vi vet ikke hva som skjer om ett eller ti år. Jeg håper i tilfelle vi merker det, og at de tar det opp.

Inger har fått med seg protestene rundt erstatningsordningen for psykisk belastningsskade, forskjellen som gjøres på gamle og nye veteraner.

– Alle må behandles likt, sier hun.