Med forskjellige begrunnelser og eksempler vender han for eksempel stadig tilbake til påstanden om borgerlig kaos. Når han fornemmer at et argument ikke er nådd frem til publikum eller er blitt utfordret av motstanderen, griper han fatt i det igjen og presiserer og begrunner: Jeg mener ikke slik, men slik og derfor bør Norge ha en ny regjering!

Er han først kommet i gang med et resonnement, slipper han verken poenget eller ordet. Forsøker programlederen eller motstanderen å stjele ordet fra ham, hever han stemmen, snakker litt fortere og gjentar insisterende de siste ord i setningen inntil han får lov å fortsette. Er ikke det nok, holder han gjerne hånden oppe for å signalisere at han ikke er ferdig, mens han sier «Dette er viktig!» Som regel forstår programlederen at Stoltenberg bare skal ferdiggjøre et kort, viktig poeng og gir ham lov til å fortsette.

Unngår avbrytelser

En annen effektiv måte han holder på ordet, er bruk av sammenbindende småord som «og» og «men». Normalt bruker vi slike ord til å forbinde ting som hører sammen og ikke kan deles: Hans kommer, men Søren kunne ikke», «Vi skal kjøpe brød og melk». Ordene signaliserer at taleren fortsetter med å snakke om det samme, at resonnementet ennå ikke er ferdig. Derfor avbryter vi normalt ikke etter disse ordene. Og derfor kan Stoltenberg bruke dem til å holde på ordet, selv om han egentlig har avsluttet et resonnement og begynner på et annet. «Hovedlinjene i politikken er klar» sa han om det rød-grønne regjeringsalternativet i en debatt, og fortsatte: « Men så er jeg litt bekymret for måten Kjell Magne Bondevik snakker [om KrFs posisjon] på». Egentlig er det to forskjellige saker, men det lille bindeord gir en fornemmelse av flyt og sammenheng, og tillater Stoltenberg å fortsette med et nytt resonnement.