• Jasså, du skal til Bali? Da har du vel skaffet deg en sånn derre kvote.

Det var den gamle kjenningen fra gymnaset som humrende stilte spørsmålet ved innsjekkingsskranken på Flesland. Nei, han snakket selvsagt ikke om taxfreekvoten.

Så ble jeg tatt på fersken. Man reiser da ikke til klimatoppmøte på andre siden av kloden uten å være karbonnøytral? BTs utsendte erklærer seg med øyeblikkelig virkning inhabil i ethvert journalistisk oppdrag hvis formål er å avsløre andre potensielle kvotesyndere på Bali. Enten de skulle hete Jens Stoltenberg, Frederic Hauge eller Kurt Oddekalv.

Tanken på klimakvote streifet meg så vidt forleden, men forsvant i løse luften da det nærmet seg take off. Jeg har ingen vanntett unnskyldning å slå i bordet med. Ei heller går jeg rundt med tunge prinsipielle motforestillinger til ideen om å gjøre opp for utslippssyndene med kvotekjøp.

På København-flyet treffer jeg Kurt Oddekalv, selvsagt også på vei til Bali. Miljøkrigeren reiser også uten kvote, og det med fullt overlegg.

— Eg kjøper meg ikkje avlat, fnyser Oddekalv.

På Kastrup logger jeg på og beregner mitt bidrag til den globale oppvarmingen. Utslippskalkulatoren til SAS viser at det personlige CO2-utslippet på denne reisen er 2,1 tonn. Tallet sier egentlig ikke mye. Siden ventetiden er lang før neste etappe i luftrommet, fortsetter jeg min karbon-selvransakelse. Jeg finner for eksempel ut at familiens Citroën Berlingo slipper ut 140 gram karbondioksid per kilometer.

I 30.000 fot, over Sibirs smeltende tundra, har jeg beregnet at jeg på denne flyreisen Bergen-København-Tokyo-Bali bidrar like mye til drivhuseffekten som det vi makter i løpet av ett år med Berlingoen hjemme.

Og ifølge BI-professor Jørgen Randers' regnestykke har jeg overskredet grensen på ett tonn, som er mengden hver og en av oss kan slippe ut av klimagasser hvis de globale utslippene skal ned på et bærekraftig nivå.

Ironien er umulig å unnslippe. Her sitter jeg i et fly som pumper karbondioksid ut i atmosfæren for å følge et møte som skal berge kloden fra klimakrisen. Det er mer enn 10.000 av oss. Hele Bali-begivenheten er anslått å øke CO2-utslippene med 50.000 tonn.

Spørsmålet er altså: Bør vi ha dårlig samvittighet vi som ikke svever på en sky av karbonnøytralitet? Vi som ikke har kompensert for våre miljøsynder med å betale en slant til et godt formål?

Jeg hører skeptikernes argument om at kvoter er kjøp av avlat. Det lurer folk til å tro at de kan fortsette å leve som før, sier de. Så finnes alle de som lurer på om pengene kommer frem dit de skal. Og hvor mye forsvinner egentlig i administrasjonssluket hos dem som er satt til å forvalte pengestrømmen? Det er store penger i omløp, markedet for personlige klimakvoter er på over en halv milliard kroner, og det er bare begynnelsen.

Denne gangen ble jeg reddet av vertskapet. Etter 30 timers reise oppdager jeg til en smule lettelse at indonesiske myndigheter har plantet tre millioner trær, som i teorien i hvert fall, skal kompensere for all den CO2'en vi konferansedeltakere her på Bali har tilført atmosfæren.

  • Er kvotekjøp redningen for klimaet? Delta i debatten her.