Klikk her for å se grafikken i full størrelse

Det er status drøyt to uker før klimatoppmøtet begynner i København, et møte som inntil nylig ble omtalt som et av verdenshistoriens aller viktigste.

Men København blir ingen endestasjon. Møtet kan bli redusert til en viktig nest sisteetappe i den lange føljetongen om en ny internasjonal klimaavtale. Ministerne vil neppe samle seg om en folkerettslig bindende avtale i desember. Nå er ambisjonen skrumpet til det som kalles en politisk bindende avtale mellom de over 190 regjeringene som møtes i den danske hovedstaden.

Kostbar forsinkelse

– Det finnes ikke noe som heter politisk bindende avtale i folkeretten. Her snakker vi i virkeligheten bare om et rammeverk for de videre forhandlingene, sier forsker Steffen Kallbekken ved CICERO Senter for klimaforskning.

Nye klimaforsinkelser kan koste verdenssamfunnet dyrt.

– Det internasjonale energibyrået har nylig anslått den årlige prislappen til 500 milliarder dollar. Da snakker vi om kostnaden for utslippskutt som gjør det mulig å nå togradersmålet, sier Kallbekken.

FNs klimapanel sier at verdens land må begrense den globale oppvarmingen til omtrent to grader, sammenlignet med førindustrielt nivå, hvis vi skal unngå potensielt farlige klimaendringer. Mer enn 100 land har sluttet seg til målet. Problemet er at summen av de enkelte nasjonenes mål på langt nær er nok til å nå målet.

– Det er et åpenbart misforhold her. Vi holder nå stø kurs mot en temperaturøkning på mellom 3 og 3,5 grader, sier Steffen Kallbekken.

For å nå togradersmålet, må de rike landene kutte 25–40 prosent av klimagassutslippene innen 2020 sammenlignet med 1990-nivå. Da må det sterkere lut til. Industrilandene har hittil lagt på bordet løfter og mål som i beste fall vil gi globalt kutt på 14 prosent.

Svarteper

Frontene er steile og konfliktlinjene dype mellom mange av de viktige aktørene. Det avgjørende er hva verdens to største utslippsnasjoner Kina og USA kommer opp med.

Kineserne har varslet nye konkrete mål for å begrense utslippsveksten. Kommer disse på bordet i København, risikerer Obama-administrasjon å bli sittende igjen med svarteper. For presidenten har ingen ryggdekning på hjemmebane til å inngå noen forpliktelser i København. Så lenge Obamas nye klimalov er kasteball i Kongressen, stiller de amerikanske forhandlerne uten mandat.

– Dette er den viktigste enkeltårsaken til at vi nok må vente til 2010 før vi får en ny juridisk bindende klimaavtale der alt er på plass. København-møtet vil kunne vedta prinsipper for byrdefordeling når det gjelder utslipp, og kanskje føre til fremgang på andre konfliktområder, sier Kallbekken.

Klimaloven må gjennom en lang og kronglete ferd før den har passert begge kamrene i den amerikanske Kongressen utpå nyåret. Den største hindringen er gruppen av senatorer som representerer delstater der kull— og oljeindustrien står sterkt.

President Obama tror fortsatt København-møtet blir viktig, og at det vil munne ut i noe mer enn en politisk erklæring.

Kinas grønne kurs

Den andre stormakten Kina sto i fjor for 22 prosent av CO2-utslippene. Den gode nyheten er at myndighetene i landet satser stort på fornybar energi. Kina er blitt verdensledende på solceller. Landet er på rekordtid også blitt verdens fjerde største vindkraftprodusent, og verdens første plug-in hybridbil er kinesisk.

– Det er mange tegn på at Kinas ledelse tar klimaendringer alvorlig og erkjenner medansvar for løsninger fremover. Det er innført en rekke tiltak som bremser utslippsveksten betydelig. Samtidig er kravet til industrilandene at de må redusere sine utslipp med minst 40 prosent innen 2020, sier forsker Kristin Aunan ved CICERO.

Afrikanske land forlanger like store kutt, mens øystater som trues av stigende havnivåer forlanger enda sterkere tiltak fra i-landene.

I 2015 vil USA, Kina og India stå for 50 prosent av de globale CO2-utslippene. De to sistnevnte asiatiske stormaktene er klare på at egne behov for utvikling og fattigdomsreduksjon går foran alt annet.

Om det ser mistrøstig ut på kort sikt, mangler det ikke på ambisjoner når det gjelder klimakutt i 2050.

– Politikere har en sterk tendens til å lansere sterke ambisjoner på lang sikt, i dette tilfelle år 2050. Det gjør de i trygg forvissning om at de aldri vil bli stilt til ansvar for løftebrudd langt inn i fremtiden, sier forsker Steffen Kallbekken.