Da Anders Behring Breivik hadde gått av MS «Thorbjørn» og sto ansikt til ansikt med sine to første ofre på Utøya, tenkte han, ifølge seg selv, dette:

«Skal jeg gjøre det, eller skal jeg ikke?»

En time og 25 minutter senere var over 60 personer døde, og Breivik pågrepet.

Ruten som er tegnet inn på kartet, er hentet fra Breiviks egne forklaringer og anvisninger i politiavhør, og kan skille seg fra hvordan han gikk i virkeligheten.

Husker og husker ikke

I avhørene er han ikke alltid sikker på hvor han gikk. Flere steder husker han noe som han senere går tilbake på, fordi han er forvirret. Ruten stemmer likevel overens med drapsåstedene og tidspunktene han har forklart seg om i avhørene.

Dødstallene og åstedene er hentet fra statsadvokatens tiltale.

I avhørene forklarer Breivik mye om hva han tenkte mens han var på Utøya.

Etter å ha gått i land på øyen, møtte Breivik med én gang politimannen Trond Berntsen. Berntsen var på øyen som vakt.

Breivik forklarte at han jobbet i «Oslo politidistrikt, PST». Men Politiets sikkerhetstjeneste er ikke organisert under Oslo-politiet, og Breivik merket, sier han i avhør, at Berntsen ble mistenksom. Breivik kjente seg gjennomskuet.

Hadde «kampmusikk»

De gikk opp til hovedhuset. Selv, forteller Breivik, begynte han å psyke seg opp. «Tusen tanker gikk gjennom hodet», sier han. Først hadde han kvaler, fordi han ikke hadde drept noen før.

— Jeg slet veldig med det mentale da, sier Breivik til politiet.

Så kom han på at han allerede hadde drept. På radio hadde han hørt at minst én var død i Regjeringskvartalet. Men:

— Det å trykke på en knapp er noe ganske annet enn å stå og se på noen som man henretter, sier Breivik.

Han hadde to planer for hva han skulle gjøre dersom han ble paralysert: Enten å høre på «kampmusikk», som han kaller det, på Ipoden - eller å tenke på at «Norges fremtid var opp til ham».

Sier han «ofret seg»

De to første skuddene var de verste, forteller Breivik. Han sier det ble enklere for ham da han begynte å gå videre.

Likevel, under avhørene sier Breivik flere ganger at han synes det han har gjort er absurd og surrealistisk. Han kaller massedrapet flere ganger for «forjævlig». Innimellom smiler han, og sier at det er en forsvarsmekanisme. Ingen steder uttrykker Breivik noen form for anger.

Etter at han ble pågrepet, i det som er det første avhøret av Breivik, sier han selv at han har «ofret seg» for sin sak. Det er ikke noe liv etter dette. Han kan godt lide i tiden som gjenstår, sier gjerningsmannen.

— I dag er jeg det største monsteret siden Quisling, og det er greit, liksom, forteller Breivik sine avhørere.

Livet, sier han, er over.