MONTERREY: Det gikk mindre enn ett minutt før vi hadde en uniformert bil etter oss. Drosjesjåføren likte seg ikke, han spurte hva slags folk vi egentlig var og hvorfor vi hadde fått ham til å kjøre oss hit.

Vi hadde nettopp svingt inn på en smal vei i ett av Mexicos største industriområder. Et knust, men fortsatt lesbart neonskilt i veikanten hadde fortalt oss at vi var på rett vei. Det virket underlig at en bedrift som har sopt inn mange hundre millioner kroner via FN-systemet ikke var bedre skiltet.

Det var sporene etter de norske klimamilliardenene som hadde ført oss hit. Bergens Tidendes gjennomgang av de enorme summene som Statoil og andre norske selskaper hvert år betaler til utenlandske investorer for å slippe unna utslippskutt på hjemmebane, hadde vist at noe av pengene havnet her.

En uniformert vaktmann la straks merke til BTs kamera i baksetet da vi kjørte forbi administrasjonsbygget. Vaktbilen som la seg på hjul fulgte oss til enden av det som viste seg å være en blindvei. Da vi kom tilbake — fortsatt med vaktbilen i hælene - var veien sperret av en bom.

UØNSKET: Et knust, men fortsatt lesbart neonskilt i veikanten hadde fortalt oss at vi var på rett vei. Det var sporene etter de norske klimamilliardenene som hadde ført oss hit.
TOR HØVIK

— Dere har ikke lov til å være her. Og fotografering er forbudt, sa den ene av de tre uniformerte vaktene og viste oss bort.

MENNENE VOKTET en gullgruve som overgår praktisk talt alle andre bransjer i avkastning. Varen som Quimobasicos S.A. de C.V. produserer, er sterkt miljøskadelig, så skadelig at den har vært forbudt brukt i Norge i mange år. Det hindrer ikke norske bedrifter i å kjøpe gullkantede FN-sertifikater - også kjent som klimakvoter - fra denne fabrikken.

«Cydsa Honeywell - a joint venture» stod det på veggen. Cydsa, den ene eieren, er ett av Mexicos største kjemikonsern. Den andre, Honeywell, er en amerikansk industrigigant. Det norske oljefondet har for lengst svartelistet Honeywell, fordi de produserer atomvåpen. De norske oljepengene kan ikke investeres i selskapet. Å kjøpe klimakvoter fra en av fabrikkene de eier, går derimot fint.

Systemet gjør at Statoil kan fortsette sine store CO2-utslipp fra raffineriet på Mongstad, fra gasskraftverkene som driver oljeplattformene i Nordsjøen, og fra alle de andre Statoil-anleggene. Alternativet ville vært kostbare utslippsreduksjoner hjemme. Det er både billigere og enklere å gjøre opp for seg her.

I 1987 SIGNERTE alle verdens land det som er blitt omtalt som den mest vellykkede miljøavtalen gjennom tidene. Den fikk navnet Montrealprotokollen, og skulle sørge for at ozonlaget ikke ble ødelagt. Skadelige stoffer i kjøleanlegg og spraybokser skulle byttes ut med mer miljøvennlige alternativer. Faren fra ultrafiolett stråling måtte begrenses.

En av gassene som ble omfattet av avtalen, var kjølegassen HKFK-22 - en hydroklorfluorkarbon-forbindelse som blant annet blir brukt i små og store kjøleanlegg. Alle ble enige om at gassen skulle fases ut. I Norge har den derfor vært forbudt brukt i nye kjøleskap siden 2003. Utviklingsland fikk bedre tid på seg til å fjerne de skadelige gassene. Mexico er blant de som har lov til å produsere HKFK-22 i enda noen år.

Ingen hadde sett for seg at en annen miljøavtale - Kyotoavtalen - skulle dra utviklingen i stikk motsatt retning. Hvem kunne forestille seg at fabrikker som denne, som Montrealavtalen skulle sørge for at ble nedlagt, gjennom Kyoto ville få mange hundre millioner kroner i driftsstøtte og bli gjort om til rene pengemaskiner?

Profittmulighetene har for lengst trukket til seg verdens storkapital. Blant prosjektdeltakerne ved anlegget i Monterrey er to av verdens største banker: Goldman Sachs og JP Morgan Chase.

FARLIG GASS: Fabrikken Quimobasicos S.A. de C.V i den meksikanske byen Monterrey lager en sterkt miljøskadelig vare. Gassen fabrikken produserer har vært forbudt i Norge i mange år.
TOR HØVIK

DE HVITE TANKBILENE som kjører ut gjennom stålporten hos Quimobasicos med ferdig kjølegass, frakter miljøfarlig vare som gjør stor skade på ozonlaget.

Men fra et klimaperspektiv er ett av avfallsstoffene fra produksjonen mye, mye verre. For i prosessen oppstår et biprodukt som ingen har bruk for. Denne gassen har forkortelsen HFK-23, og har en ekstremt sterk drivhuseffekt. Den er nesten 12.000 ganger kraftigere enn karbondioksid (CO2).

Vanlig praksis ved kjølegassfabrikkene har vært å slippe dette ytterst skadelige stoffet rett ut i atmosfæren. Men det er relativt enkelt å unngå utslippene ved å montere en ovn der gassen blir brent opp.

Kyotoavtalen påla kun den rike delen av verden å redusere sine utslipp av klimagasser. Utviklingsland, som Mexico, ble holdt utenfor. Samtidig var det klart at noen av de billigste utslippskuttene kunne tas nettopp i utviklingsland. Dermed så en ny og kløktig konstruksjon dagens lys: Clean Development Mechanism, på fagspråket forkortet til CDM.

Tanken var enkel. Forurensere i rike land som Norge, som gjennom Kyoto var pålagt å få ned sine utslipp, kunne heller gjøre noen av kuttene i Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Det ville gi større reduksjoner til en billigere penge. Det ville også bidra til at ny og mer effektiv teknologi ble tatt i bruk i u-land. For klodens klima var det jo ett fett om utslippsreduksjonen ble gjort i Norge eller i Mexico.

I praksis ble systemet laget slik: Bedrifter i utviklingsland som reduserte sine utslipp fikk utstedt FN-godkjente kreditter, også kalt sertifikater eller kvoter, som bevis på reduksjonene. Vestlige bedrifter kunne så kjøpe disse kredittene, i stedet for å redusere sine egne utslipp. Markedskreftene skulle sørge for at pengene gikk dit det var mest fornuftig. De som greide å kutte mest for den billigste pengen, ville tjene best på sitt salg av kvoter til Vesten.

For Quimobasicos og andre miljøskadelige kjølegassfabrikker var eventyret et faktum.

DEN UNGE KVINNEN i blå buksedress gjør ingen tegn til å ville slippe oss inn gjennom den sotede glassdøren til hovedkvarteret.

— Dessverre, herr Lozano sitter opptatt i et møte. Nei, jeg vet ikke hvor lenge. Nei, han kan ikke forstyrres.

Fordi HFK-23 er 11.700 ganger mer aggressiv enn CO2 som klimagass, blir destruksjonen av HFK-23 også 11.700 ganger bedre betalt. FN utsteder én klimakvote for hvert tonn med CO2-utslipp som blir forhindret. Quimobasicos-fabrikken har dermed fått 11.700 kvoter for hvert tonn HFK-23-gass de har destruert.

NORSKE PENGER: Fra fabrikken i Monterrey har Statoil skaffet seg kvoter som alene kompenserer for CO2-utslippene fra Troll B, Troll C og Snorrefeltet.
TOR HØVIK

Økonomisk har det vært fantastisk. Siden 2006 har selskapet fått 9,74 millioner CO2-kvoter de kan selge. Prisen pr. kvote har i lange perioder ligget rundt 80 kroner. Det tilsvarer en ekstrainntekt på ca. 800 millioner kroner.

Siden november i fjor har Bergens Tidende prøvd å få direktøren for Quimobasicos S.A. de C.V. i tale. I alt 14 henvendelser på telefon, epost og pr. brev har alle vært uten resultater. Anlegget har fått hundrevis millioner kroner via FNs kvotesystem — noen av dem fra Norge - men ingen har villet svare på spørsmål om driften. Å banke på nytter heller ikke. Sekretæren tar imot visittkortet, lukker døren og viser seg ikke igjen.

DESTRUKSJONEN AV klimagassen HFK-23 er latterlig billig, avkastningen tilsvarende enorm. EUs eksperter anslår at industrien får inntil 78 kroner ut for hver krone de spytter inn i renseprosessen. Sagt på en annen måte: Prosjektene gir en avkastning på 7700 prosent.

HFK-23-destruksjonen er så godt betalt at hele forretningsmodellen ved kjølegassfabrikkene er blitt snudd på hodet: Både EUs og FNs eksperter har funnet tegn på at kvotesystemet har drevet produksjonen av de skadelige gassene i været. For å hindre at nye anlegg blir bygget bare for å tjene penger på destruere avfallet, er nye kjølegassfabrikker utestengt fra kvoteprogrammet.

FNs tall viser klart at de 19 fabrikkene som er inne i varmen, produserer det maksimale de kan få kvoter for. Det finnes til og med eksempel på at når årets maksgrense for kvoter var blitt nådd, ble fabrikken stengt ned. Først når et nytt kvoteår var begynt, ble produksjonen gjenopptatt. På samme måte sank andelen av HFK-23-gass produsert ved fabrikken i Monterrey med 40 prosent i en periode da kvotetaket var nådd og det ikke var mer penger å hente fra FN.

Systemet har også gitt en del andre, lite miljøvennlige utslag:

  • Klimamilliardene har stimulert produksjonen av en sterkt skadelig kjølegass som er forbudt i den rike delen av verden. Utfasingen i utviklingsland blir forsinket.
  • En ukjent andel av klimakuttene skjer kun på papiret. En del av utslippene som blir kuttet ved kjølegassfabrikkene, ville ikke oppstått om det ikke var for kvotepengene.
  • HFK-23-kvotene som pøses ut på markedet driver ned prisen på CO2-kvoter. Dette gjør det igjen billigere å slippe ut CO2 for forurensere som Statoil, og undergraver til syvende og sist hele systemet. JENS STOLTENBERG kommer aldri til å nyte utsikten til Sierra Madre-fjellene fra industriørkenen i Monterrey. Ikke Helge Lund heller. Dette er en av Mexicos farligste byer, en blodig narkokrig herjer. I fjor ble det registrert 2003 mord i delstaten, kidnappinger er dagligdags.
LITE KJENT: Statoil-sjefen snakker med stor glede om planene om CO2-rensing. Anlegget der de skitne HFK-kvotene blir laget, er ikke noe han ønsker å vise frem.
SCANPIX

Statsministeren reiser gjerne til regnskogen for å fortelle om de norske regnskogmilliardene, Statoil-sjefen snakker med stor glede om planene om CO2-rensing. Anlegget der de skitne HFK-kvotene blir laget, ligger skjult bak høye, kalkede murer med piggtråd på toppen, og er ikke noe de to ønsker å vise frem.

Men det er kvoter fra miljøskadelige fabrikker som dette, Statoil og de andre norske CO2-produsentene er mest glade i. Bergens Tidende har gått igjennom alle norske kvotekjøp de siste tre årene. Gjennomgangen viser at temmelig nøyaktig halvparten av norske selskapers u-landskvoter — 49,9 prosent - består av slike kjølegasspapirer.

I alt 22 ulike norske selskaper har skaffet seg kvoter fra 17 ulike HFK-prosjekter rundt om i verden. Det finnes bare 19 totalt. Statkraft, BP Norge, Gassco AS på Kårstø, Norske Skogindustrier og Statnett står alle på listen, i tillegg til Statoil. Også staten har kjøpt en liten post, via et fond i Verdensbanken.

FRA FABRIKKEN i Monterrey har Statoil skaffet seg kvoter som kompenserer for Troll B, Troll C og Snorrefeltet. Hos de andre kjølegassfabrikkene, som stort sett ligger i Kina, er Statoil en enda større kunde.

I 2010 kjøpte selskapet mer enn 1,3 millioner HFK-kvoter totalt. Med en stykkpris på 80 kroner, blir verdien ca. 104 millioner kroner. Om vi tar med alle norske kjølegasskvotekjøp, er vi oppe i minst 150 millioner kroner.

DEN NORSKE representanten i FN-organet som bestemmer kvotereglene, Peer Stiansen fra Miljøverndepartementet, innrømmer at ordningen kan ha problematiske sider: Den «kan i prinsippet ha ført til større tilgang til de ozonødeleggende gassene HKFK».

Stiansen sitter i FNs CDM Executive Board, og er direkte involvert i utformingen av regelverket. Han mener det endelige resultatet av HFK-prosjektene tross alt er gunstig, blant annet fordi han mener fabrikkene destruerer mer HFK-gass enn de får betalt for.

BLIR FORBUDT: Fra mai neste år vil det være forbudt å handle med kjølegasskvoter i EU. Dette vil også sette en stopper for norske bedrifters bruk av HFK-23-kvotene.
TOR HØVIK

Stiansen viser til en gransking som FN gjennomførte i 2010 av alle kjølegassprosjektene. Den førte til en innstramming av reglene, slik at bransjen ikke ble fullt så lukrativ som tidligere. Rapportene er alle unntatt fra offentlighet, fordi de inneholder forretningshemmeligheter, og BT har ikke fått innsyn.

— Disse anleggene har fått alt for godt betalt. I tillegg begynte noen av dem å jukse, sier Eva Filzmoser i miljøorganisasjonen CDM Watch i Brussel.

Innstrammingene retter opp noen av feilene, men systemet har en innebygget treghet.

— Mer enn 300 millioner nye kvoter kommer til å bli utstedt etter de gamle, mangelfulle reglene, sier Filzmoser.

STATOIL OG DE ANDRE kjøperne kan ikke påstå at de ikke har kjent til innvendingene. Flere miljøorganisasjoner har i årevis protestert mot kjølegasskvotene. Allerede i 2006 omtalte The New York Times de omstridte prosjektene. Senere har andre internasjonale medier fulgt opp. I Norge har det vært stille, bortsett fra et par artikler i ukeavisen Dag og Tid.

Det er fullt mulig for selskap som Statoil å styre unna HFK-kvotene. Det tilbys egne kontrakter der slike papirer ikke er med.

— De kan selv bestemme hvilke prosjekter de vil kjøpe fra, men de må kanskje betale noe mer enn hvis de handler direkte på børsen, sier Stig Schjølset, en av lederne i analyseselskapet Point Carbon, som følger kvotemarkedet nøye.

Statoil handler nettopp direkte på kvotebørsen, og vet dermed ikke før etter at handelen er gjennomført hva slags prosjekter kvotene stammer fra.

— Statoil har ikke tatt en vurdering på egenhånd. Vi føler det er viktig at vi har tillit til systemet, sier Thomas Egeland, tradingsjef i Statoil.

Han viser til at det er FN som har godkjent HFK-kvotene.

EU HAR EN ANNEN tilnærming til problemet. Unionens miljøkommissær Connie Hedegaard har slått fast at HFK-23-kvotene «fullstendig mangler miljømessig troverdighet». Hun har fått full støtte fra medlemslandene.

Fra mai neste år vil det derfor være forbudt å handle med kjølegasskvoter i kvotesystemet som EU har opprettet. Dette vil også sette en stopper for norske bedrifters bruk av HFK-23-kvotene.

EU mener dagens ordning gir for lite klimagevinst for pengene, og at den undergraver den viktige Montreal-protokollen, som skal hjelpe verden med å bli kvitt kjølegassene.

En av Norges fremste eksperter på klimakvoter, Endre Tvinnereim ved Rokkansenteret i Bergen, støtter EUs grep.

— Det er tullete å ha med disse gassene i kvotehandelsystemet. Utslipp av HFK-23-gass bør forbys, punktum. Det er urimelig at andre skal betale kineserne og mexicanerne for ikke å slippe ut denne gassen, sier Tvinnereim.

BØR FORBYS: - Det er tullete å ha med disse gassene i kvotehandelsystemet. Utslipp av HFK-23-gass bør forbys, sier klimaforsker Endre Tvinnereim.
ODD E. NERBØ

DE UNIFORMERTE VAKTENE som stanset Bergens Tidendes drosje utenfor Quimobasicos-fabrikken ville ikke hjelpe oss med å få snakke med sjefen om alt dette.

Noen timer senere fikk vi tak i mobilnummeret til direktør Sergio Lozano Garcia. Han var ikke fornøyd med at BT hadde oppsøkt fabrikken, og ville heller ikke på telefonen gi noe intervju om kvoteforretningene.

Men hans syn på saken går klart frem av et ferskt brev han har sendt til FN. Der protesterer han mot FNs nylig vedtatte innstramming i regelverket. Denne har «dramatisk redusert og kuttet i den avkastningen som investorene er blitt lovet», skriver direktøren.

Han avslutter med noe som mest ligner en trussel mot verdens klima:

«Vi forventer at disse vilkårlige regelendringene vil føre til at prosjekteierne stenger ned destruksjonsanleggene for HFK-23, siden de ikke lenger vil ha noen økonomiske motiver for å ødelegge avfallsgassen».