"Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, Du som har utbredt din prakt på himmelen. Av småbarns og spedbarns munn har du reist deg et vern mot dine fiender for å stanse hver motstander som vil ta hevn. Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden"

En seilas er slutt. Kart og kompass er lagt til side. Et skip er kommet i havn. Kapteinen har tatt farvel med et smil. Han har gitt oss et budskap om fred. Døden kom som en venn.

Thor Heyerdahl var en evangelist for skaperverket, en herold for håpet. Hans liv var som en tolkning av salmen fra Det gamle testamente. I handling og holdning viste han at den var en tekst for hans tro. Vi reiser den i dag som et kvad over hans liv.

Salmen taler om menneskets storhet — lite ringere enn Gud -kronet med ære og herlighet. Alle mennesker har samme verd. Noen opplever ære mer enn andre. Heyerdahl opplevde å bli æret og elsket av sin store og mangfoldige familie. Kjærligheten til familien var for ham viktigere enn æren. Deres kjærlighet til ham var den største gave.

Medarbeidere på tokt og ved utgravinger respekterte den gode leder. Venner i mange land var betatt av hans humør og sjarm. Hjemby og fedreland deler stolthet over en enestående verdensborger. Han gjorde vårt land større. Han utvidet vår horisont. I en liten landsby i Mexico møtte jeg en ung kvinne som lyste opp da hun hørte jeg var norsk: "Noruega - bacalao y Senõr Kon Tiki!" Slik ble han et varemerke for en hel nasjon. Hans liv er felles eie for en hel verden.

Vitenskapsmannen og oppdageren brakte oss nærmere sannheten om svunne sivilisasjoner og om urfolks liv. Eventyreren lærte oss havets stier å kjenne. Fuglene i luften og fisken i sjøen var hans venner. Alt det som ferdes på havets stier fylte ham med undring. Uten å ha ambisjoner om å være en helgen ble han en Franz av Assisi for vår tid.

Med Kon Tiki skapte han gode drømmer etter krigens mareritt. I tre generasjoner var han barnas helt og eventyrskikkelse. Med barnlig glede kunne han lest salmens ord: "av småbarns og spedbarns munn har du reist deg et vern… for å stanse hver motstander."

Thor Heyerdahl var fortelleren. Han skapte fortelling. Han begynte en epoke, en annerledes erobring, i humanismens navn. Han var en oppdager av skjulte skatter. Han brakte glemte folk frem i lyset. Han ga dem navn og historie. Han var på livets og mysteriets bølgelengde - som menneske og som forsker: Hva er da et menneske? Hvem var de? Hvorfor forsvant de? Han ville ha deres svar.

Hans egen fortelling ble båret av Den store fortelling - om skapelse og undergang, om nyskapelse og evig liv. Det var alltid en himmel over hans seilas. Det var alltid en dypere hemmelighet som avdekket sannheten om menneskers kår og undergang. Han var vekker og vaktmann på naturens og miljøets side.

Eventyreren boblet over av oppdagerglede. Forskeren stolte på sin intuisjon. Banebryteren våget ny viten mot gammel erkjennelse. Tenkeren hadde sans for sammenhenger, og så mening i fragmenter. Humanisten stolte på fortidsmenneskets intelligens og medmenneskers utholdenhet. Han hadde trass og mot. Derfor tålte han motgang.

Heyerdahl viste oss at folkeforflytninger til alle tider har forandret vår klodes ansikt. Båtfolket i spinkle farkoster på leting etter et bedre liv for seg og sine barn, er menneskehetens historie. De er vår tids flyktninger. Hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?

Han valgte sine medarbeidere med klokskap. Mannskapet på Kon Tiki, Ra og Tigris viste oss hva det vil si at vi er alle i samme båt, på det samme hav. Forskjellig språk, religion og kultur er ingen hindring for dem som er enige om kursen. Han var en fredens mann for vår tid. Derfor seilte han under FN’s flagg.

På mange vis var Heyerdahl en forløper for det postmoderne menneske. Han utfordret autoritetene. Han gikk sine egne veier. Han lot seg lede av begeistring. Han møtte verdens sårbarhet i kulturer og sivilisasjoner som var gått til grunne - lenge før Titanic og Twin Towers. Han kjente sin egen sårbarhet som menneske, som familieoverhode og som forsker.

Visdommen i den kristne skapertro har fått en vakker bekreftelse i Thor Heyerdahls egen livsfortelling. Han bevarte barnetroen til det siste. Hans gudstro var større, mer robust, uvøren og respektfull på samme tid. Vulkanenes dyp og stormens kraft speilte hans eget sinn, og brakte ham nærmere Gud.

Bibelen fulgte ham på alle tokter. Han lærte sine barn å be. "Fader vår" var bønnen i hans liv. Når han navigerte sin flåte over Stillehavet, i pakt med naturkreftene og med stjernene som viste retning, var det som en bekreftelse på barnetroen: "Jeg tror på Gud Fader - den Allmektige, himmelens og jordens skaper."

Den som vet hvordan han er skapt, møter søsken overalt på jorden. Den som vet at han er støv, kjenner slektskapet med naturen. Den som vet at han er ånd, kjenner dragning mot en himmel. I Guds den allmektiges nærhet blir vi venn med livets glede og fortrolig med dødens alvor.

Tilgivelse er ikke naturens språk. Nåde er en gave. Den må gis oss fra kilder utenfor oss selv; "Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde. Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han komme i hu at vi er støv." (Salme 103.11-14)

Den enkle trosfortelling i den store livsfortelling - det er Thor Heyerdahls saga. Den vil leve videre i våre hjerter.

Når jeg ser bilder av sivbåten på opprørt hav, minnes jeg en enkel norsk barnesang. Jeg vet ikke om Thor Heyerdahl noen gang hørte den, men jeg tror han kjente den: "Mitt skip er så lite og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten så går det så bra på veien mot himmelens land".

Det er blitt vindstille. Seilet er tatt ned. Styreåren ligger i en større hånd. Ved stranden hviler Thor Heyerdahl til oppstandelsens morgen.

"Herre vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden".