I 22. juli-kommisjonens rapport blir politiets innsats 22. juli ifjor gjennomgått svært grundig. En tilsvarende gjennomgang ble gjort av politiet selv, gjennom Sønderland-utvalget, som presenterte sin konklusjon i mars.

De to rapportene konkluderer helt forskjellig på en rekke områder. Aftenposten.no har gjennomgått noen av de mest sentrale punktene der det er uenighet hvordan politiet løste oppgavene 22. juli.

Om tilgangen til båter ved Utøya

Et sentralt poeng ved politiets innsats ved Utøya har vært hvorvidt den første politipatruljen (omtalt som P-30 i rapportene) hadde tilgang på båter som kunne gitt dem mulighet til å ta seg over til til Utøya da de ankom landsiden klokken 17.52. Det skulle gå ytterligere 33 minutter før politiet kom seg over til øya og pågrep Anders Behring Breivik.

Her konkluderer Sønderland-utvalget på følgende måte:

«Det var ingen båter tilgjengelige for første patrulje (P-30) på stedet ved Utøya kai, landsiden.»

Kommisjonen har derimot vektlagt at selv om det ikke fantes båter akkurat der polititjenestemennene møtte opp på landsiden, fantes det flere båter i umiddelbart nærhet. Båtene lå ved bryggen til Lien Gård, som ligger like sør for Utvika.

Dette ble ikke operasjonssentralen ved Nordre Buskerud politidistrikt informert om, ifølge kommisjonen.

«Kommisjonen kan etter dette slå fast at det i tidsrommet 18.00 – 18.10 fantes flere båtalternativer i området ved Utøya brygge landsiden som politiet ikke evnet å gjøre seg nytte av», skriver kommisjonen.

Kommisjonen mener også at politiet ikke gjorde nok for å få MS Thorbjørn til å delta i redningaksjonen. AUF-leder Eskil Pedersen ringte politet fra den lille ferjen klokken 17.28, og de fikk da beskjed om å «komme seg i sikkerhet». Kommisjonen mener at politiet skulle gitt instrukser om at ferjen skulle dratt mot Utvika.

«Dersom MS Thorbjørn hadde blitt sikret som ressurs i denne tidlige fasen, kunne politiet dirigert den til Utøya brygge landsiden da dette ble besluttet som oppmøtested. I så fall hadde P-30 hatt mulighet til å ta seg direkte over til Utøya da de ankom til oppmøtestedet kl. 17.52. Politiet kunne da vært på øya cirka kl. 18.00», skriver kommisjonen.

Om dette hadde blitt gjort, kunne gjerningsmannen blitt pågrepet langt tidligere, noe som kunne spart flere menneskeliv på Utøya. Etterforskningen har kartlagt at rundt 20 personer ble drept de siste 15 minuttene før Breivik ble pågrepet.

Om skyting pågår-instruksen

Den første patruljen på stedet (P-30) valgte å bli ved bryggen på landsiden og observere, fremfor å gå til aksjon mot gjerningsmannen som på dette tidspunktet skjøt og drepte ungdommer på Utøya. Sønderland-utvalget konkluderer med at dette var riktig beslutning.

«Etter utvalgets vurdering har politiet utført sin tjenesteplikt så raskt som situasjonen og omstendighetene for øvrig (informasjon i sanntid) ga rom for. Tjenestehandlingene anses å være i overensstemmelse med prosedyrene for øyeblikkelig aksjon, og i henhold til politiets hjelpeplikt og de særlige veiledninger for «skyting pågår». »

Skyting pågår-instruksen sier følgende:

«Ved melding om at skyting pågår i tett beferdet område (innendørs eller utendørs) skal politiet gjøre alt for å stoppe gjerningspersonen så raskt som mulig, slik at uskyldig tredjepart blir minst mulig skadelidende»

Kommisjonen er fullstendig uenig i Sønderland-utvalgets konklusjoner:

«Kommisjonen mener at patruljen ut fra den selvstendige handleplikten og retningslinjene omtalt over skulle forsøkt å skaffe seg båt for å gå til øyeblikkelig aksjon selv»

Og:

«To tjenestemenn godkjent for væpnede oppdrag forutsettes å kunne aksjonere mot en slik motstander.»

Om antallet gjerningsmenn

I Sønderland-rapporten slås det fast at politiet i Nordre Buskerud trodde det var flere gjerningspersoner på Utøya:

«Den endelige situasjonsforståelsen var at det kunne være tre–fem gjerningspersoner på Utøya, og at det kunne være plassert IED (improvisert sprenglegeme eller ladning) i skogen. Informasjonen fikk de fra egen ledelse. Informasjonen om flere gjerningspersoner og sprenglegemer kom fra innringere som selv befant seg på Utøya eller var pårørende.»

22.juli-kommisjonen har gjennomgått lydloggene fra både sambandet og innringere på politiets nødnummer, og har ikke funnet noen holdepunkter for at dette er riktig.

«Nødmeldingene som kom inn til operasjonssentralene NBPD og SBPD før pågripelsen, inneholdt ikke opplysninger om flere gjerningsmenn Kommunikasjonen på NBPDs samband i samme tidsrom etterlater et entydig situasjonsbilde av en gjerningsperson og hvor mulige eksplosiver ikke inngår», skriver kommisjonen.

Om håndteringen av informasjon om Breiviks fluktbil

Et vitne i Oslo observerte Anders Behring Breivik da han dro fra Hammersborg Torg i en grå Fiat Doblo leiebil. Vitnet ringte Oslo polidistrikt med detaljert informasjon om både Breivik, bilen og tilhørende registreringsnummer. Dette vitnet kontakten politiet allerede klokken 15.35, og informasjonen ble skrevet ned på en lapp som ble formidlet videre til operasjonslederen. Men denne ble glemt, og først 20 minutter senere ringte operasjonslederen opp igjen til tipseren for å få verifisert informasjonen.

Først klokken 16.09 ble informasjonen videreformidlet til Asker og Bærum politidistrikt, som var distriktet Breivik kjørte gjennom på vei til Utøya.

Likevel mener Sønderland-utvalget at vurderingene som ble gjort var «gode».

«Det er gjort gode situasjonsvurderinger og beslutninger ut fra de opplysningene man hadde i sanntid. Sett i ettertid kunne enkelte avgjørelser vært gjort annerledes, uten at man vet hvorvidt dette kan ha hatt betydning for den totale løsningen av oppdraget. Spesielt gjelder dette vitneobservasjonene knyttet til en antatt gjerningsperson ved Regjeringskvartalet»

Her er kommisjonen langt krassere:

«Mangelen på tiltak som korresponderte med oppfatningen om sekundæranslag mellom angrepene, er slående. Det samme gjelder politiets sviktende evne til å nyttiggjøre seg de gode vitneopplysningene om gjerningsmannen. Eget planverk ble i liten grad benyttet. Flere nærliggende tiltak som kunne vært iverksatt for å varsle samfunnet og øvrig politi om den antatte gjerningsmannen og bilen han kjørte i, ble ikke iverksatt. Det vil være spekulasjon å antyde at slike tiltak ville ha stoppet ham. Sikkert er det imidlertid at de etter omstendighetene ville kunne økt publikums årvåkenhet og politiets evne til å oppdage ham».

Om ledelsen av politiinnsatsen 22. juli

Sønderland-rapporten omtaler en politiledelsestruktur som på mange måter fungerte bra 22.juli.

«Beslutningene som ble fattet, ble basert på de opplysningene man satt inne med i sanntid, og det er ikke fremkommet opplysninger om at det har vært uklarhet om roller og ansvar.»

Og:

«I Oslo var erfaringene fra samvirkeaktørene at det var en erfaren innsatsledelse, god kommunikasjon, klare bestillinger og tydelig arbeidsfordeling.»

Men 22. juli-kommisjonen mener terrorangrepene avslørte svært store ledelsesproblemener i politiet.

«Kommisjonen er kritisk til måten staben etablerte seg på, med gradvis involvering og ingen klar overgang fra linjeledelse til stabsledelse. Kommisjonen mener denne framgangsmåten skapte uklarheter og var egnet til å svekke operasjonsleders – og senere stabens – styringsevne.

«Verken ledelsen på taktisk eller operativt nivå hadde de første timene oversikt over hvilke ressurser som var tilgjengelige, og man synes å ha disponert ut fra et snevrere ressursbilde enn det som faktisk forelå. (..) Kritisk informasjon nådde ikke fram dit den skulle, og medførte at den operative ledelsen manglet evne til kunnskapsbasert ledelse i tiden mellom anslagene.»

Konklusjonen er nærmest en fullstendig knusende dom over politiledelsen i Norge:

«Omfanget av svakheter og feil er så omfattende at det samlet utgjør en foruroligende indikasjon på ledelsens manglende oppmerksomhet på utviklingen av Politi-Norge på beredskapsområdet, ledelsens evne og vilje til raskt å korrigere feil og ikke minst sørge for at det investeres tilstrekkelig i å etablere robuste systemer for å kunne løse politiets primære oppgaver», skriver kommisjonen.