20. MARS I ÅR. Mørket hadde kommet krypende over Vandenberg flybase i California, USA. Klokken 21:27 hørte teamet av militære eksperter et brak da en rakettmotor startet. De kunne se en kraftig lyskjegle fare mot himmelen.

Lyset kom fra en interkontinental Minuteman 2-rakett som skulle simulere en fiendtlig rakett på vei mot USA.

Ute i havet lå to amerikanske marinefartøyer. Oppgaven denne dagen var å følge raketten med deres kraftige radarer og simulere et angrep på den ved hjelp av våpensystemet Aegis.

Enda mer øde — på det avsidesliggende øysamfunnet Adak i Alaska - kan lokalbefolkningen se noe som likner en forvokst golfball plassert på en oljeplattform.

På plattformen må stemningen ha vært hektisk og spent. Verdens mest nøyaktige radar, en radar som kan følge ferden til en tennisball gjennom verdensrommet, skulle for alvor involveres i rakettforsvaret.

Denne dagen var det med andre ord ingen tennisball som var målet. Målet var den «fiendtlige» raketten fra Vandenberg.

Radaren - kalt SBX-1 - besto sitt første oppdrag. Informasjon ble sendt til en kommandosentral i USA og tilbake til Alaska og rakettbasen Fort Greely. Herfra ble det simulert et motangrep med raketter utplassert i avsidesliggende siloer.

I løpet av 2007 skal radaren gjennom flere tester. Målet er at den skal bidra til en virkelig nedskyting av en testrakett før året er omme.

FEM ÅR TIDLIGERE, våren 2002, kom den halvt nedsenkbare riggen «Moss Sirius» til Sandefjord. Riggen var utviklet og designet i Norge, men bygd på Vyborg skipsverft i Russland.

Plattformen var eid av et selskap på Bahamas. Eierne var en celeber gruppe norske investorer, med blant andre colonialmajor Odd Reitan i Trondheim og dronning Sonjas rike fetter - Kjell Chr. Ulrichsen. I spissen sto det norske investeringsselskapet Reiten & Co.. De ble forespeilet fete gevinster.

Riggen lå i Sandefjord i nesten ett år før den ble slept til Brownsville i Texas. Videre gikk veien til Corpus Christi i Texas, via Hawaii før den til slutt endte i Alaska. Før den kom frem, var den kraftige radaren montert på den norske plattformen som nå er en hjørnestein i det amerikanske rakettforsvaret.

Første kapittel i dramaet ble skrevet helt tilbake i 1983. Da var det iskald kald krig. Sovjetunionen var USAs store fiende, og i et utspill en Hollywood-skuespiller verdig, satte president Ronald Reagan dagsorden i en hel verden. Han lanserte SDI - det strategiske forsvarsinitiativet. I dagligtale Star Wars eller «Stjernekrigsprogrammet». Våpenprogrammet i verdensrommet var en science fiction-roman verdig.

De drivende kreftene i utviklingen har hele tiden vært USAs politiske høyreside, det vil si det republikanske partiet med støtte fra den enorme våpenindustrien.

Men mange hindre skulle passeres før systemet, som skulle skyte ned innkommende atomraketter, var på plass. Et av de største var ABM-avtalen Sovjetunionen og USA hadde signert i 1972. ABM står for «Anti Ballistic Missile» og betyr ganske enkelt rakettforsvar. Avtalen forbød utplassering av rakettforsvar på land, til sjøs og i verdensrommet.

Den skulle sikre verden mot et våpenkappløp uten grenser, og slik sikret den også terrorbalansen i den kalde krigen. ABM-avtalen garanterte - paradoksalt nok - freden, fordi en angriper selv ville bli utslettet av et massivt motangrep med atomvåpen.

6 av 300 milliarder bush har brukt på rakettforsvar er gått til kjøp og utrustning av en norsk plattform

I ÅR 2000 VAR det presidentvalg i USA. Republikaneren George W. Bush vant valget og feide inn i Det hvite hus med sine venner og hauker - som Donald Rumsfeld og Paul Wolfowitz. De ble henholdsvis forsvarsminister og viseforsvarsminister. Det skulle ikke ta lang tid før George W. Bush fikk den unnskyldningen han trengte for å trekke USA fra ABM-avtalen.

11. september 2001 ble fire passasjerfly kapret i USA. Ett ble styrtet inn i Pentagon, ett styrtet uten å drepe andre enn dem som var om bord, og to fly rammet World Trade Center, som kollapset.

USA var med ett i krig - krig mot terror. President George W. Bush pekte ut fiender; Bin Laden, Al Qaida, Saddam Hussein og Taliban-styret i Afghanistan skulle få merke den amerikanske krigsmakten.

Samtidig lanserte Bush et nytt navn på fiendtlige stater - røverstater. De mest utpregede røverne i verdenssamfunnet er Nord-Korea og Iran - nasjoner som kan tenkes å ramme USA og Vesten på verst tenkelig vis, for eksempel med langdistanseraketter med masseødeleggelsesvåpen.

13. desember 2001 fikk Russland beskjed om at USA kom til å trekke seg fra ABM-avtalen seks måneder senere.

I en pressemelding fra USAs utenriksdepartementet begrunnet landet sin beslutning med at den kalde krigen var over. Nye trusler dominerte slagmarken:

«De viktigste av de nye truslene er masseødeleggelsesvåpen og angrep med disse fra terrorister og røverstater. Flere slike stater skaffer seg raketter med stadig større rekkevidde for å drive utpressing og sette USA, dets venner og allierte under press. USA må forsvare eget land, sine styrker, venner og allierte mot slike trusler».

Et av midlene var utvikling og utplassering av et nasjonalt rakettforsvar.

Ronald Reagans strategiske forsvarsinitiativ - populært kalt Star Wars - var dermed i ferd med å bli en realitet. George W. Bush ga startsignalet for en satsing som siden 2002 har kostet USA 50 milliarder dollar, om lag 300 milliarder kroner med dagens dollarkurs.

Seks av disse milliardene har gått med til å kjøpe og utruste en norsk plattform med verdens kraftigste radar av sitt slag.En del av pengene har havnet i lommene til kjente norske investorer.

En rekke norske politikere ytret seg gang på gang sterkt kritisk til planene om et rakettskjold

VEIEN FRA TEGNEBRETTET til norske Moss Maritime og til det amerikanskerakettforsvaret har vært kronglete. Men sommeren 2001 møtte ledelsen av USAs rakettforsvarsprogram pressen i Pentagon.

Her kom generalløytnant Ronald T. Kadish med en interessant opplysning: «En av de tingene vi ser på, uansett hvor rart det kan virke, er å putte en meget stor radar på en mobil sjøplattform. Og vi må se på om det er fornuftig eller ikke.»

Da var allerede arbeidet med å bygge Moss Maritimes plattform «Moss Sirius» på verftet i Vyborg, Russland, i full gang. I begynnelsen av mai 2002 var den ferdig. Riggen ble tatt på slep og tauet til Norge og Sandefjord. Ledelsen i Moss Maritime var på plass da den kom til Vestfoldbyen.

Det ble levende beskrevet av Sandefjords Blad, som presist skrev at plattformen kan brukes til oljeproduksjon «og mye annet». De la til at en fremtidig eier kan «utstyre plattformen med nøyaktig det som skal til for et bestemt bruk». Investeringsselskapet Reiten & Co. opplyste at flere potensielle kjøpere var kontaktet.

Så sent som i mars 2003 nektet Moss Maritime å si hvem som hadde kjøpt plattformen. Selv om hemmeligholdet var massivt i Norge, hadde saken i månedsvis vært tema i både Pentagon og Kongressen.

FOR SAMTIDIG MED at plattformen kom til Sandefjord i 2002, ble Boeing gitt i oppdrag av Missile Defense Agency (MDA) å utvikle en sjøbasert radar på en plattform.

I oktober var saken tema i Representantenes hus. De folkevalgte sa i en innstilling at det amerikanske forsvarsdepartementet ikke kan bruke allerede bevilgede penger til kjøp av «den foreslåtte utenlandsbygde sjøbaserte plattformen» før rakettprogrammets direktør kom med en rapport om saken til Kongressens forsvarskomité.

Det tyder på at USA allerede på dette tidspunktet hadde siktet seg inn mot plattformen i Sandefjord.

Saken var meget ømfintlig. USA hadde nettopp sagt opp ABM-avtalen. Det var omstridt, ikke minst i Norge, hvor den rådende holdning var at alle hadde alt å tjene på at ABM-avtalen ble beholdt.

En rekke norske politikere ytret seg gang på gang sterkt kritisk til planene om å utvikle et rakettskjold. Aps Hill-Marta Solberg kalte avtalen en hjørnestein for stabilitet og nedrustning. Hun sa at «det er av stor betydning at ABM-avtalen respekteres».

I april 2001 ba Senterpartiets markante politiker, Johan J. Jakobsen, daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland (Ap) om å arbeide for at planene ikke ble satt ut i livet fordi realisering av et rakettforsvar «kan i verste fall sette ABM-avtalen i fare».

Jagland forsikret Stortinget at han ville ta opp Norges bekymringer med USA. I et svar til Stortinget høsten 2001 skrev han: «Fra norsk side har vi i debatten om rakettforsvar lagt særlig vekt på ABM-avtalen og hensynet til det verdensomspennende arbeidet for nedrustning og ikke-spredning». Bekymret var også FNs daværende generalsekretær, Kofi Annan. Han sa han fryktet et nytt våpenkappløp.

Det er ikke mulig å finne et eneste spor etter diskusjoner om plattformen i Stortingets arkiver

DET NORSKE STORTINGSVALGET i 2001 ga landet en ny regjering samtidig med terroraksjonen i USA. Kristin Krohn Devold (H) ble forsvarsminister. Hun skulle senere få mye oppmerksomhet på grunn av sitt nære forhold til sin amerikanske kollega, Donald Rumsfeld.

Vel ett år senere – i desember 2002 – gikk startskuddet for full utvikling av et komplett amerikansk rakettforsvar. President George W. Bush ga da forsvarsminister Donald Rumsfeld ordre om å realisere planene.

Målet var å ha de første delene av systemet klart i 2004 og 2005. Han sa at rakettforsvaret ville inkludere radarer på land, på sjøen og i verdensrommet. Like etter fikk våpenprodusenten Boeing en kontrakt for å utvikle og ferdigstille en sjøbasert radar til missilforsvaret.

Kontrakten var på 750 millioner dollar, men ble senere utvidet til 950 millioner dollar – om lag seks milliarder norske kroner. At det var snakk om en norsk plattform ble klart da MDA samme måned kom med en miljørapport som inneholdt konsekvensanalyser for våpenprogrammet.

Der het det: «Den sjøbaserte plattformen vil være en eksisterende kommersiell plattform bygget av Moss Maritime i Oslo, Norge.»

Men på tross av at plattformen er norsk og at den omtales i en offisiell rapport i USA, var det helt stille om planene for den i Norge.

Saken var ikke fremme i mediene. Det er ikke mulig å finne et eneste spor etter diskusjoner om plattformen og Norges involvering i rakettforsvaret i Stortingets omfattende arkiver.

De eneste kildene for informasjon om plattformens norske opprinnelse, er å finne i åpne amerikanske arkiver. USAs forsvarsdepartement, Missile Defense Agency og Boeing skriver i ulike dokumenter om at plattformen er norsk.

Selv om det i Norge var en øredøvende taushet om de norske bidragene, var det likevel noen som visste. Allerede flere måneder før ABM-avtalen formelt opphørte i juni 2002 kom det et brev til Forsvarsdepartementet og daværende statssekretær Gunnar Heløe (H).

6. FEBRUAR 2002 skrev plattformens designer og byggherre – Moss Maritime – et brev til Forsvarsdepartementet og Heløe. Administrerende direktør Per Herbert Kristensen ba departementets politiske ledelse – og dermed regjeringen – om hjelp.

Kristensen skrev at Boeing, i egenskap av å lede prosjektet med USAs rakettforsvar, hadde «uttrykt interesse for at Moss Maritime bistår dem i utviklingen i deler av dette programmet». Kristensen skrev også at selskapets kontakt med Boeing om rakettforsvaret går mer enn to år tilbake i tid.

Det vil si at Moss Maritime på Lysaker utenfor Oslo hadde vært involvert i planene for og arbeidet med et rakettforsvar siden begynnelsen av 2000. Moss Maritime hadde altså vært involvert i et amerikansk rakettforsvar allerede mens Bill Clinton var president, og nesten to år før George W. Bush sjokkerte verdenssamfunnet og Russland med å fortelle at ABM-avtalen ville bli sagt opp.

Det spørs om ikke toget er gått for målsettingen i regjeringens Soria Moria-erklæring: Norge skal arbeide for å skrinlegge dagens planer for rakettforsvar

MEN KRISTENSEN VAR ikke ferdig med det: «Vi har bistått med spesifikk teknisk informasjon som underlag for det forslag som nå synes å ha nådd frem i det amerikanske forsvar, nemlig at varslingsradarene plasseres på store, flytende plattformer som seiler for egen maskin langt til havs».

Han ba om regjeringens hjelp for å avtalefeste samarbeidet med USA, for eksempel gjennom gjenkjøpsordninger. Moss Maritimes toppsjef gjorde deretter oppmerksom på at departementets embetsverk tidligere var blitt orientert om det samme, og viste til et notat av 14. januar 2002. På brevet som Kristensen sendte Forsvarsdepartementet har en person med initialene GH skrevet dette:

«Ber om tilbakemelding om hva vi kan gjøre for å hjelpe dem med å få innpass». Initialene er identiske med mottakeren av brevet: Høyres statssekretær Gunnar Heløe.

Forsvarsdepartementets politiske ledelse var dermed fullt ut informert om at et norsk selskap i årene 2000-2002 var dypt involvert i arbeidet med å stable et amerikansk rakettforsvar på beina.

Gunnar Heløe er i dag forsvarsattaché ved Norges ambassade i Stockholm. Han sier at han vurderte Moss Maritimes involvering i rakettforsvaret «som et rent kommersielt prosjekt» og for å være helt uproblematisk.

Forsvarsdepartementet reagerte med andre ord ikke på at norsk industri bidro til å utvikle et rakettforsvar alle visste ville bety slutten for historiens kanskje viktigste avtale for rustningskontroll – ABM-avtalen.

I dag ønsker Per Herbert Kristensen ikke å si noe som helst om Moss Maritimes kontakt med Boeing. Da Bergens Tidende spør ham om hva samarbeidet gikk ut på, svarer han:

«Det er definitiv et spørsmål som jeg ikke ønsker å snakke om eller å diskutere».

Det eneste vi lykkes med å få ut av Kristensen før han avslutter telefonsamtalen er at alt selskapet har gjort har vært kjent for myndighetene i Norge:

«Jeg tror jeg kan si at norske myndigheter har vært fullt orientert om alle forhold rundt denne saken. Jeg har ingen ytterligere kommentarer».

DE NORSKE INVESTORENE ante angivelig ikke hvilket storpolitisk spill de var dratt inn i.

– Vi var aldri aktivt inne i selskapet, og visste ikke noe om hva den skulle brukes til, sier investeringsdirektør John Strøm i Reitan Venture, og legger til at de som investorer ikke ønsker å være «moralens vokter».

Partner Narve Reiten i Reiten & Co, som la til rette for investeringen, er ordknapp og sier han har «problemer med å se nyhetsverdien i dette». Han vil ikke bekrefte noen tall, men strekker seg til å bekrefte at «prosjektet ga en tilfredsstillende avkastning».

Nordea Liv opplyser at de kunne bokføre en gevinst på nesten 6,2 millioner kroner for sin eierandel på ni prosent i plattformen.

Det betyr at samlet gevinst for investorene var på om lag 68,4 millioner kroner.

I DAG STÅR DEN NORSKE plattformen og superradaren i et av verdens tøffeste havområder: Beringhavet utenfor Alaska. Lokalt kalles området «stedet hvor stormene fødes».

Det var herfra den sent på kvelden 20. mars deltok i sin første fulle test. Selv om rakettforsvaret til USA ennå ikke er fullt ut operativt, har det allerede mulighet til å aksjonere hvis en trusselsituasjon skulle oppstå.

Ifølge avisen Wall Street Journal har rakettforsvaret blitt satt i alarmberedskap minst ti ganger.

For direktøren i Missile Defence Agency, generalløytnant Trey Obering, er trusselen reell:

«Tenk dere at en hel by blir holdt som gissel av en fremmed stat eller en terroristorganisasjon. Dette er grusom mulighet, som vi må gjøre alt vi kan for å unngå... Jeg tror evnen til forsvare oss mot trusler om bruk av makt og aktivt forsvare vårestyrker, venner og allierte og hjemlandet mot ballistiske raketter vil spille en stadig økt og kritisk rolle i vår nasjonale sikkerhetsstrategi».

Det er ikke våpenindustrien uenig i, eller som toppsjef Robert Stevens i Lockheed Martin nylig sa:

«Det er ikke noen erstatning for eller alternativ til militær dominans i verdensrommet, og denne overbevisningen bør være retningsgivende for vår kurs de neste 50 årene».

Det spørs om ikke toget, eller kanskje plattformen, for lengst har gått for målsettingen i Soria Moria-erklæring, hvor regjeringen Stoltenberg forplikter seg til å jobbe for at rakettforsvaret aldri blir realisert.

Artikkelen er fra Bergens Tidendes papirutgave 12. mai.

Søndag 13. mai: «Hvem visste hva om Norges rakettmedvirkning?»

Her finner du en oversikt over journalistenes bakgrunnsmateriale fra arbeidet med artikkelserien.

David Martin
FAKSIMILE: Bergens Tidende lørdag 12. mai.