I dag er Delfs 92 år og bor i et rolig villastrøk ved Rendsburg. Det er 70 år siden han seilte inn Byfjorden, men denne spesielle dagen husker han godt. Fremdeles har han også to små 7de sanser der han daglig gjorde korte notat fra aprildagene 1940.

Delfs måtte avbryte lærerutdanningen da han ble innkalt til militærtjeneste i desember 1939. Lite ante han den gang at det skulle gå ti år før han kunne ta opp igjen studiene. Fem år i krig og fem år i sovjetisk krigsfangenskap.

Sambandssoldat. Delfs kom først til en sambandsskole ved München, men i mars 1940 ble Funker Delfs overflyttet til Gross Born i Pommern. Ved den lille byen sør for Neustettin hadde tyskerne i 1938 anlagt et svært øvelsesområde.

Tidlig på våren 1940 var Gross Born samlingsområde for 69. Infanterie-Division som i det forestående angrepet på Norge var øremerket Vestlandet. Dit kom Delfs 13. mars til divisjonens sambandsavdeling.

Wilhelmshaven . Lørdag 6. april 1940 bar det løs fra Gross Born. Alle sakene ble nok en gang raskt kontrollert, avskjedsbrevet ble skrevet og så marsj til jernbanestasjonen.

— Vi var 28 mann under ledelse av Leutnant Heinz, og hadde med oss fem Dora ultrakortbølgesendere. Et langt transporttog sto allerede klar. Vi var ikke alene, infanteri og pionerer skulle også med. Klokken 15.15 forlot toget stasjonen - mot ukjent mål.

Søndag morgen passerte vi Lübeck, og ved ett-tiden Hamburg. Noen gjettet på at vi skulle nordover, men er det krig i Norden?

Så, endelig rundt klokken 18 søndag kveld gikk toget mot Wilhelmshaven. Alle vindu ble lukket, ingen måtte bli sett. Etter mørkets frembrudd kjørte toget direkte til en kai der de to krysserne «Köln» og «Königsberg» lå klar til avgang. I all hast ble toget tømt og soldatene forsvant om bord i krysserne. Rundt midnatt gikk styrken fra kai.

Mot Bergen. Mandag 8. april i grålysningen sto Delfs på dekk og beundret utsikten. Helgoland var for lengst passert. Med 20 knops marsjfart gikk det mot nord.

«Krysseren «Köln» hadde et mannskap på 6-700 mann, og vi var sikkert like mange gjester. Det var derfor temmelig stor trengsel i skottene. Men matrosene viste forbilledlig kameratskap og hjalp oss soldater så godt som de kunne.

— Det var en veldig spent stemning og alle som kunne var oppe på dekk. Rheinlenderene var ikke helt i form, heller ikke jeg var helt frisk, selv om sjøgangen var heller liten. Heller ikke matrosene visste hva som var målet vårt, så det var virkelig en operasjon som var blitt hemmeligholdt.

Utpå dagen ble vi heldigvis innhyllet i tåke, men så plutselig forsvant tåken, og alarmen gikk. Fiendtlig ubåt! Krysserne gikk over til sikksakk kurs, og snart var faren over.

Utpå ettermiddagen kalte sjefen oss sammen. Først nå fikk vi vite hva oppdraget vårt var: Bergen, en av Norges største havner skulle besettes. Oppropet til nordmennene fra general von Falkenhorst ble fordelt. Kystfestningene rundt Bergen ble vist på et kart, og oppdrag fordelt. Vi skulle ta kontroll over alt norsk radiosamband, post og telefon. Søke etter hemmelige sendere i det engelske og franske konsulat. Operasjonen skulle starte neste morgen klokken 05.15 i Norge og Danmark.

Etter møtet steg spenningen ytterligere. Ville nordmennene gjøre motstand?

Innseiling. Tirsdag 9. april - det var dagen for min ilddåp. Vår radiosender skulle ha radiosamband med en kommando som skulle ta festningen Bergenhus. Vi installerte utstyret vårt på kommandobroen på «Köln». Herfra hadde vi en nydelig utsikt over fjorden og senere havnen.

Under innseilingen ble det med lys stadig signalisert til oss og spurt om navn, nasjonalitet etc. Fra «Köln» ble det svart et eller annet.

I dag tilføyer Delfs dette:

— Det tyske korset på sjøflyet som «Köln» hadde om bord, var tildekket av et stort tøystykke påmalt den britiske kokarden, så det ble gitt inntrykk av at vi var britiske.

Bergenhus besatt. - Vi kom stadig nærmere Bergen, nesten lydløst med sakte fart. Plutselig ble en kraftig lyskaster tent på land, og lyste mot oss. Til venstre og høyre var sterke batteristillinger, og vi så lysglimt av munningsild. Like etter slo en granat i sjøen. Drønnet fra detonasjonen rullet mellom fjellene. Det ble stadig lysere, og solen var i ferd med å stå opp. Overalt var vi omgitt av fjell. På havnen var et uvanlig stort antall skip samlet. Igjen ble det skutt fra batteriene. Alle nedslag lå for kort. På kommandobroen overveide man mottiltak. Admiralen ville fremdeles spare nordmennene.

— Vi er forbi batteriet til høyre, og går nå inn på havnen. Ankeret rasler ut i sjøen. Den første båten med infanteri går mot land. Snart ser vi lyssignalet fra land som signaliserer aksjonen vellykket.

Etter et kvarters venting var overgivelseforhandlingene utført. Fra Bergenhus lot generalen skyte opp de seks hvite stjernene. Radiosambandet ble tatt opp, og snart etter mottok vi meldingen: Alt i orden på land.

Artillerikamp. Ankeret blir lettet. Plutselig, rett fremfor «Köln» slår en granat i sjøen og en vannfontene spruter høyt opp. Batteriet til venstre har begynt ildgivning. De skyter ikke så dårlig som batteriet til høyre tidligere på morgenen. Igjen et nedslag bak skipet.

— Det tredje skuddet går i sjøen rett utfor kommandobroen. Svoveldamp og splinter flyr forbi oss. Nå kunne det bli riktig dramatisk. Det fjerde skuddet må treffe oss.

— Så plutselig gikk en skjelving gjennom skipet, og kort etter lo alle av lettelse. Det var «Köln» som skjøt tilbake, og ildgivningen fra land stilnet.

— Møte med nordmenn. Klokken 11.15 besteg jeg for første gang norsk jord. Unge nysgjerrige gutter omkranset oss. Nordmennene svingte i følelser mellom angst, fortvilelse, frekkhet, overraskelse og beundring. Unge gutter spyttet fremfor tyske soldater, ertet dem vel også, men vi måtte stilltiende holde ut og tenke på den samlede stemningen i befolkningen. Mange jenter sto omkring oss, spøkte og lo, var svært sminket og i gjennomsnitt svært pene, og de høstet mange lovord hos mine kamerater.

— Vi marsjerte til Bergenhus festning med sakene våre. Foreløpig var festningen sete for divisjonsstaben. Om ettermiddagen ble oppdraget mitt å fange opp nyheter fra sendere i Tyskland. Atmosfæriske forstyrrelser gjorde mottak knapt mulig. Om kvelden ble vi tilvist kvarter i en skole, og første invasjonsdag var over.

Østfronten og krigsfangenskap. Dagen etter invasjonen ble Delfs og radiolaget hans stasjonert i Geofysisk Institutt der de kontrollerte senderen til den meteorologiske stasjonen. I dag smiler Delfs av dette oppdraget, og sier:

— Vi arbeidet på loftet og oppgaven vår var å fange opp nyhetssendinger fra Tyskland. Senere fikk vi også i oppdrag å forstyrre BBC sine sendinger, og vi brukte svært primitive middel. Det var å sende støyen fra aluminiumsplater vi holdt fremfor mikrofonen!

Etter en blindtarmoperasjon på Haukeland sykehus ble Delfs sendt på permisjon til Tyskland i juni 1941. Delfs returnerte ikke til Bergen, men under permisjonen fikk han ordre om å møte direkte til offisersutdanning ved Leipzig. Den nybakte løytnanten ble i januar 1943 sendt til Leningrad-avsnittet på østfronten. Etter krigen havnet Delfs i sovjetisk krigsfangenskap. Først 30. desember 1949 kom han hjem igjen til Rendsburg.

PERMISJON: Wilhelm Delfs til venstre på permisjon i Bergen by sammen med to kamerater. Delfs måtte avbryte lærerstudier da han ble innkalt til militærtjeneste i desember 1939.
WILHELM DELFS