Slik lyder rådet fra Per Arne Bjørkum på BTs spørsmål om hvordan menigmann bør forholde seg til «vitenskapelige fakta» som jevnlig slår hverandre i hjel.

Den 51 år gamle trønderen, som er dr. philos og sjefsforsker i Statoil og professor II både ved Universitetet i Bergen og Høgskolen i Stavanger, er opptatt av vitenskapshistorie og vitenskapsteori. Han har skrevet en meget engasjerende og leseverdig bok, «Annerledestenkerne», som er en reise gjennom vitenskapens historie.

Bjørkum syns skolen burde bli flinkere til å vise hvordan naturvitenskapene har utviklet seg historisk – slik at elevene bedre skjønner at vitenskapen fortsatt kan ta feil.

Vitenskapeliggjort samfunn

— I kjølvannet av de store endringene innen nanoteknologi og bioteknologi, er jeg redd for at vi går mot et vitenskapeliggjort samfunn, hvor vitenskapen nesten skal kunne fortelle folk hva som er rett og galt. Jeg føler meg ikke trygg på at vi har nok politisk og ideologisk motstand til å stå imot vitenskapen. Vi må ikke komme dit hen at den skal gi oppskriften på hvordan vi skal leve våre liv.

For Bjørkum er det viktig å gjøre klart at sikker, i betydningen bevisbar, kunnskap finnes ikke innen naturvitenskap. Det er noe man kan snakke om innenfor matematikk, men straks du er avhengig av observasjoner og av å forholde deg til naturen, er det ikke lenger tale om bevis, men om støtte eller ikke støtte seg til en teori, forklarer han.

— Hvis Newtons gravitasjonsteori var å betrakte som bevist, slik mange trodde før i tiden, kunne ikke Einstein ha lagt frem sin teori som i praksis falsifiserte Newton. Her er vi ved selve drivkraften i hele den vitenskapelige utvikling: Man må aldri betrakte noe som endelig. Enstein selv insisterte på at heller ikke hans generelle relativitetsteori var det endelige svaret.

— Følgelig kan vi anta at flere av dagens «sikre» teorier må forkastes om noen år?

— Det er jeg åpen for. Ikke fordi dagens teorier er feile, med fordi det kommer teorier som forklarer ting på en ny og bedre måte. De må forklare alt det de gamle teoriene forklarte, men også mer og med nye begrep. Slik som Einstein gjorde.

Om alt var foranderlig

— Skal vi ta for gitt alt som har status som «naturlover»?

— En forsker kan ikke ta noe for gitt, hans oppgave er å teste og sjekke. Selv våre såkalte naturlover er ikke endelige, men jeg vil ikke anbefale folk å gi blaffen i dem, for eksempel ved å hoppe ut fra fjerde etasje!

— Hva ville konsekvensene bli om man kunne bevise at ingenting er konstant eller uforanderlig i naturen?

— Da ville det vært umulig å drive vitenskap, for vitenskapens vesen er å beskrive det uforanderlige i alt som forandrer seg. Teoretisk er det mulig at vi kan finne det endelige svaret, men vi har ikke noen måte å avgjøre det på. Hvis vi noensinne kom frem til en endelig beskrivelse av naturen, tror jeg for øvrig at den økonomiske utvikling ville stoppe opp. Jeg forestiller meg at vekst i kunnskap om naturen er et grunnlag for økonomisk vekst. Forhåpentligvis kommer vi aldri til det stadium at det er slutt på kunnskapsveksten!

På spørsmål om hva som er de viktigste forutsetninger for å kunne bryte nye vitenskapelige barrierer, svarer Bjørkum at man må ha et minimum (maksimum er ikke nødvendig) av innsikt i faget. Så må forskeren være antiautoritær, kreativ, modig, utholdende og evne å stå alene.

De riktige spørsmålene

— Ofte kommer de beste forskerne fra utsiden, derfor tror jeg tverrfaglighet kan skape enorm kreativitet. Å være kreativ er ikke knyttet til ungdom, men forutsetter heller ikke så mange års erfaring. Hvis du skifter jobb ofte, er det kreativiteten på'n igjen hele tiden. Det er trolig derfor vi har et så veldig kreativt og raskt utviklende samfunn.

— Glemte du ikke å nevne den aller viktigste forskeregenskapen: evnen til å stille de riktige spørsmålene?

— Den egenskapen er helt fundamental, men jeg regner den til kreativiteten.

Omstridte Thor Heyerdahl finner en varm forsvarer i Per Arne Bjørkum.

— Jeg forsvarer hans kreativitet og nytenkning, hans friskhet og mot til å utfordre miljøet. Dermed ikke sagt at teoriene hans nødvendigvis overlever så lenge. At hans aktivitet vil føre til noe fruktbart, et svar som ligger nærmere sannheten om det som har foregått, er jeg ikke i tvil om. Han bruker intuisjonen sin til å velge ut hva han skal ta hensyn til. Du kan ikke ta hensyn til absolutt alle fakta, da kommer du ingen vei.

Lett å si nei til nye ideer

Utgangspunktet for forskning er en idé eller teori som skal prøves ut.

— Problemet er at naturen bare svarer ja eller nei, den forteller ikke hva du skal gjøre. Jeg skulle ønske at det i skolen ble større bevissthet om at teoridannelsen går forut for eksperimenteringen. Ellers finnes det saktens eksempler på at også mislykkede eksperiment har brakt ny kunnskap, som da man helt tilfeldig oppdaget at oksygen øker forbrenningen.

En kjepphest for Per Arne Bjørkum er at ferdige løsninger ikke følger automatisk av gode ideer. Prosessen kan ta opp til ti år, Newton holdt på i tjue. De fleste ideene er dessuten feil, fremholder han.

— Utfordringen ligger i å plukke opp de virkelig gode ideene. Hvis du kommer med en idé til meg som jeg syns virker ulogisk, er det en indikasjon på at dette kan være en god idé. Sier jeg ja med en gang fordi jeg er enig, er ideen neppe verken ny eller god.

Enkeltindividet er viktigst

— Hva er den ideelle grobunn for forskning på høyt nivå?

— Det har vist seg at enerne, i hvert fall de åpne og vidsynte enerne, trekker til seg folk som har en tendens til å bli gode. Noe med kulturen rundt de anerkjente spissene fremmer kreativitet. De virkelig store forskerne er åpne, derfor når de så langt. Vel er det noe kollektivt knyttet til god forskning, men enkeltindividene er likevel helt sentrale. Ofte kan det bli litt for mye av dette at nå skal vi forske sammen hele veien. Den såkalte helhetstenkningen kaller jeg for helhetstyranniet, for forskning er og blir et litt ensomt foretak.

— Syns du vilkårene for forskning i dag er bedre eller dårligere enn for femti år siden?

— Rent generelt, tror jeg romsligheten for kreativitet er veldig stor. Men kommersialiseringen av forskningen, der økonomer venter kortsiktig avkastning, skaper problemer. I dag skal du nesten ha svaret klart før du søker om penger. Da kommer gjerne ikke de store, utfordrende forslagene. Jeg har vondt for å forestille meg at Einstein og Newton ville fått støtte fra Norges forskningsråd! Den spennende forskningen som kan forandre verden, er det vanskelig å få takhøyde for. De som sitter på pengesekken må innse at så lenge det bare bevilges midler til å forbedre bilen, får man aldri noe fly ut av det.

Kvinnefraværet - et tap

— Vitenskapshistoriens ypperste menn; har de noe felles?

— De var normale mennesker med talenter som de hadde mot og evne til å utnytte til siste trevl. Vi gjør dem til mer uoppnåelige genier enn de faktisk var. Einstein var ikke noen intellektuell gigant, men han hadde evnen til å tenke på en fruktbar måte og han ga ikke opp.

— Hvorfor er kvinner såpass fraværende også i nyere forskningshistorie?

— Det har vel med konvensjoner og tradisjoner å gjøre, gammel kjønnsrolletenkning og manglende tilrettelegging. Dette er synd, for intuisjon som kvinner «bevislig» har mer av enn menn, er selve fundamentet for kunnskapsveksten. Derfor tror jeg at vitenskapen har tapt på fraværet av kvinner.