Klimaforhandlerne på Bali markerte tirsdag tiårsdagen for Kyotoavtalen. Den ble født grytidlig om morgenen 11. desember 1997, etter flere døgn med helkontinuerlige forhandlinger i den gamle japanske keiserbyen Kyoto.

Avtalen er blitt kalt historisk, selv om de fleste allerede da visste at utslippskuttene var altfor små til å stoppe global oppvarming.

Balikonferansen skal vedta rammer og tidsfrist for forhandlingene om en ny internasjonal avtale. Til nå er det embetsmenn fra rundt 180 land som har styrt forhandlingene. Onsdag går konferansen inn i sin såkalte høynivådel. Da er det miljøvernministrene, supplert med et betydelig antall regjeringssjefer, som overtar stafettpinnen. Deres jobb er å fullføre arbeidet med et såkalt veikart for forhandlingene om en ny avtale.

Hvor store kutt? Et av de største stridspunktene er hvilket ambisjonsnivå forhandlingsmandatet skal ha. EU, Norge og andre land vil ha en henvisning til at rike land må kutte sine utslipp med 25-40 prosent innen 2020, for å unngå farlige klimaendringer. Men USA vil ikke snakke om konkrete måltall.

– Det vil være å foregripe forhandlingene som skal komme, sier USAs forhandlingsleder Harlan Watson.

EUs miljøkommissær Stavros Dimas avviser meldinger om at denne henvisningen nå er kuttet fra utkastet til slutterklæring.

– Det er fremdeles med. Denne målsettingen bygger på hva klimaforskerne i FNs klimapanel sier må til for å unngå en global oppvarming på mer enn 2 grader. Det er helt avgjørende for EU, og for resten av verden, at vi klarer det, sa Dimas på et pressemøte i Bali tirsdag.

Rettesnor Yvo de Boer, lederen for FNs klimasekretariat, viser til at målsettingen om 25 til 40 prosent kutt i rike lands utslipp innen 2020 skal være en rettesnor for forhandlingene, ikke en konkret, bindende målsetting.

– Forhandlingene om konkrete utslippsforpliktelser for hvert enkelt land kommer seinere. Men vi trenger en rettesnor som sier noe om hvilket ambisjonsnivå vi skal strekke oss etter, sier de Boer.

Utviklingslandene vil ikke godta at denne målsettingen kuttes fra slutterklæringen. De krever at rike land må ta sitt ansvar for klimaendringene, og gjennomføre langt mer drastiske kutt i sine utslipp før de krever at u-landene begrenser sine.

Håpet er at forhandlingene om en ny avtale skal sluttføres innen klimakonferansen i København i 2009, slik at den kan tre i kraft før Kyotoavtalen utløper i 2012.

– En tidsfrist er helt avgjørende, ellers risikerer vi at disse forhandlingene bare fortsetter i det uendelige, sier Yvo de Boer.

Nytt fond På noen områder kan forhandlerne rapportere om framgang. Det ble tirsdag enighet om etablering og styring av et nytt fond som skal finansiere tiltak for tilpasning til klimaendringer i utviklingsland. Det er sårbare utviklingsland som rammes hardest av klimaendringene, selv om de har bidratt minst til å skape problemene.

Fondet er ikke avhengig av milde gaver. Det skal finansieres av en 2 prosent avgift på alle prosjekter i den grønne utviklingsmekanismen, CDM, der rike land kjøper CO2-kvoter ved å støtte klimatiltak i utviklingsland. Fondet kan begynne å fungere allerede fra neste år, sier Yvo de Boer.

Norge og EU ønsker også at utslipp fra fly og skip skal komme med i en ny avtale. Internasjonal fly— og skipstrafikk står for 3 prosent av de globale utslippene, og øker raskt.

– Men vi ser at det er vanskelig å få nok oppslutning om denne saken her, sier EUs miljøkommissær Stavros Dimas. Heller ikke Yvo de Boer tror det blir mulig å få utslipp fra fly og skip inn i sluttdokumentet fra Bali-konferansen. (©NTB)

  • Tror du forhandlerne kommer i mål? Diskutér her!
SUPRI