— DET ER GÅTT 19 ÅR , sier Gunnar Roger Johansen (53). Han er forbannet og frustrert og lei av å vente, men øyner likevel et lite håp om at Irak-veteraner med seinskader skal få hjelp og svar:

— Arbeidsgruppen som er satt ned, har jeg tillit til. Folkene der virker bra, sier han, før han tilføyer et «men»:

— Jeg tror ikke på noe før jeg ser det!

Irak-veteranen sitter i kafeen på Oslo S sammen med fire kamerater fra tjenesten i Saudi-Arabia og Irak i 1991. De er samlet for å snakke om helseundersøkelsen og oppfølgingen veteranene ble lovet av daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen for 13 måneder siden.

— Lite har skjedd, sier gjengen.

— Og ingen vet hva som egentlig skjer nå heller. Informasjonen fra Forsvaret er forvirrende, synes de.

— Måten saken har vært håndtert på frem til nå, er inkompetanse satt i system, sier Åge Saxlund.

Et brev og noen telefoner fra Forsvarets sanitet satte sinnene i kok hos noen av veteranene.

**Les BTs leder:

FN-veteranene venter fortsatt**

DET VAR HER på denne kafeen på Oslo S Gunnar Roger Johansen, Lasse Slettvoll (47) og Trond Blankvandsbråten (50) møtte BT første gang i november 2007.

Irak-veteranene fortalte den gangen en historie som var lite kjent i Norge — historien om NorMedUnit/UNIKOM 1, et sanitetsoppdrag i FN-regi på grensen mellom Irak og Kuwait i 1991. Et oppdrag som utviklet seg til et mareritt for mange av de nær 70 norske deltakerne. Veteranene fortalte BT om tjenesten under og etter Golfkrigen i 1991, i Saudi-Arabia og Irak. De snakket om oppdragene i den ekstreme ørkenvarmen, oljebranner, konstant frykt for gassangrep, vaksiner og medisiner de måtte ta, det hvite uranstøvet de pustet inn, de potensielle giftfarene de ikke visste om - og ikke minst alle de sivile irakerne som døde og ble lemlestet av minene i ørkenene.

Og så var det alle årene og sårene etterpå. Da de følte seg glemt. Da de gradvis hadde følt seg sykere. Posttraumatisk stresslidelse, hukommelses- og konsentrasjonssvikt, søvn- og hudproblemer, en rekke ulike helseplager. De følte seg sviktet, alle som en. Ingen hadde sett dem eller tatt ansvaret for å hjelpe dem etter alt som skjedde.

Det føltes som det verste av alt.

DET BLE OPPSTANDELSE , intervjuer, møter, debatter i mediene og til slutt en beklagelse og et ettertrykkelig løfte fra en statsråd som forsikret at hun tok veteranene på alvor.

— Vi skal aktivt gå ut og undersøke veteranenes helse, jeg skal forsikre meg om at de får informasjon, sa daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen til BT i desember 2008.

Da hadde det siste kapitlet i serien om Irak-veteranene stått på trykk.

Om Golfkrig-syndromet sa statsråden:

— Her er vi avhengige av å følge den internasjonale forskningen, vi har ikke grunnlag for å gjøre egne undersøkelser.

Les også:

— Genuint ønske om å hjelpe

BREVET MED OVERSKRIFTEN «Oppfølging av veteraner fra Gulfkrigen i 1991-1994» gikk ut fra Forsvarets sanitet nesten umiddelbart etter statsrådens medieutspill i desember 2008. Rundt 550 personer med tjenestebakgrunn fra Golfen skulle få invitten.

Dialogen med veteranene begynte å skjære seg allerede i andre avsnitt.

I brevet, som skulle ha til formål å oppfordre Golf-veteraner med helseplager til å ta kontakt, ble det samtidig forklart at Forsvarets sanitet satt på statistikk og en studie som langt på vei avkreftet helseplager. I brevet het det blant annet:

  • « ... mulig økt forekomst av helseplager for dem som deltok i NorMedUnit/UNIKOM ...».

Men:

  • « ... tallene er ikke store og tolkningene er derfor usikre».
  • For sanitetsenheten i Saudi-Arabia: «... er det ikke påvist økte helseplager i forhold til andre veteraner. ».

Videre het det likevel: «De av veteranene som har helseplager de mener er relatert til tjenesten, og som ikke har fått disse utredet og behandlet, ønsker vi særlig å komme i kontakt med.»

Så ble veteranene gitt mulighet til selv å ta kontakt med Nasjonal Militærmedisinsk poliklinikk.

Mannen som skrev under brevet var Anders Trovik Hasle, sjeflege allmennhelse i Forsvarets sanitet.

På Forsvarets nettsider uttalte han seg blant annet slik om Golf-undersøkelsen:

— Den politiske ledelsen gjorde oss oppmerksomme på at noen hevdet at det finnes Golf-veteraner som ennå ikke har fått hjelp, det var utgangspunktet.

BARE SYV TIL NI PROSENT av mottakerne svarte på brevet fra Forsvarets sanitet.

— Jeg rev det i stykker, sier Gunnar Roger Johansen.

— Essensen i brevet er den samme som vi har hørt i 19 år - dersom du føler deg syk, er det bare å ta kontakt, sier Erik Seierstad.

— De sykeste åpner ikke engang slike brev. De som ikke føler seg syke, men som kan være det, tar heller ikke kontakt. Dermed faller to viktige grupper utenom, mener Seierstad.

Veteranene uttrykker at brevene som er sendt ut, har skapt forvirring. Noen veteraner er også blitt ringt opp av Forsvarets sanitet.

— Hasle har ringt på upassende tidspunkter, på kveldstid og i helger, med spørsmål som føles irrelevante for oss, sier Gunnar Roger Johansen.

Trond Blankvandsbråten forteller at han fikk telefon en lørdag.

— Det var Hasle, han lurte på om jeg hadde vært i Gofen og om jeg var syk.

FOR SAMTIDIG SOM Forsvarets sanitet sender ut brev og ringer rundt til veteraner, er det satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra medisinsk ekspertise i og utenfor Forsvaret og veteranenes egne organisasjoner. Dette blant annet fordi veteranene ønsker en mest mulig uhildet oppfølging og medvirkning. Oppdragsgiver er Forsvaret og Forsvarsdepartementet, som et direkte resultat av eks-forsvarsminister Strøm-Erichsens løfte.

— Det er denne arbeidsgruppen vi vil forholde oss til. Informasjonen som går ut, bør også komme direkte fra denne arbeidsgruppen, ikke fra Hasle, sier Gunnar Roger Johansen og veteranene som er samlet på Oslo S.

Arbeidsgruppen ble konstituert i oktober i 2009 og ledes av Bjørn A. Knudtzen, assisterende fylkeslege i Oppland, psykiater og lege knyttet til Forsvarets sanitet.

— Vårt mål er å være sannhetssøkende. Det må det ikke være noen tvil om. Alt gammelt grums i denne saken skal ryddes vekk, vi skal ta vare på veteranene, sier Knudtzen.

Arbeidsgruppen drar til USA i mars for å se nærmere på forskning på miljøpåkjenninger under Golfkrigen i 1991 og helseskader. De skal besøke blant annet US Department of Veteran Affairs i Washington og delta på en kongress om Gulfkrigen og helseplagene som oppsto hos deltakerne i årene etter krigen.

GOLFKRIGEN I 1991 blir ansett som en av historiens giftigste. En av fire amerikanske Golfkrig-veteraner, kanskje så mange som 160.000 av 700.000, fikk helseplager. Lignende mønster finnes i flere andre land som hadde soldater i Golfen. Det uomtvistelige med Golfkrigen er at den var kortvarig, men likevel har gitt et stort omfang av seinskader og helseplager hos deltakerne.

— Det er overraskende hvordan denne krigen skiller seg ut med en rekke symptomer hos deltakerne, vi finner ikke noe lignende verken før eller siden, påpeker Knudtzen.

Psykiateren mener det blir feil å avvise helseplagene flere av de norske Irak-veteranene sliter med som utelukkende av psykisk art.

— Det ene trenger ikke utelukke det andre, sier han. Vedvarende kroppslige plager kan også føre med seg eller forsterke psykiske plager.

Arbeidsgruppen skal legge frem en offentlig rapport og anbefaling om hvordan Norge skal forholde seg til veteraner med Golfkrig-relaterte helseplager. Rapporten skal være ferdig innen utløpet av oktober 2010. De skal vurdere forskning som er gjort og gjøres på det såkalte Gulf-War Illness, som er den nye betegnelsen for det som tidligere ble kalt Gulf War Syndrom, og se om studiene og funnene kan være relevante for norske soldater som tjenestegjorde i Irak og Saudi-Arabia i 1991.

I DEN FØRSTE Golfkrigen brukte USA enorme mengder utarmet uran i ammunisjonen. Mange norske soldater vasset i støvet og pustet det inn, blant annet da de stoppet i ørkenen på den såkalte Highway to hell.

Der var oljebranner, generell forurensning fra industri, et nervegasslager eksploderte, og det ble brukt mye insektmidler og mange ulike vaksiner og medisiner. Med andre ord en cocktail av stoffer og miljøgifter.

Gruppen skal kartlegge hvilke enheter og hvor mange norske soldater som ble eksponert for hva. Spesielt vil de fokusere på hvor mange som tok forebyggende midler mot nervegass — pillene pyridostigmine bromide - og i hvor stort omfang og tidsrom pillene ble tatt.

Nervegasstablettene og giftige insektmidler ble i en statlig amerikansk rapport høsten 2008 pekt ut som hovedårsakene til at mange soldater ble syke. Rapporten fikk oppmerksomhet i USA og mange land, siden den slo fast at det omstridte Golfkrig-syndromet er en reell lidelse med reelle årsaker og alvorlige konsekvenser.

Men konklusjonene møtte også motbør.

De medisinske ekspertene strides fortsatt om de noen gang med sikkerhet vil kunne slå fast nøyaktig hva som har gjort soldater syke. Det er også svært vanskelig å påvise hvordan de ulike risikofaktorene som miljøpåvirkninger, kjemiske stoffer og traumatiske hendelser og stressfaktorer, har virket sammen, og om de har virket sammen på en måte som har gjort soldater syke i ettertid.

NORGE HADDE FLERE HUNDRE soldater i tjeneste i Saudi-Arabia eller Irak under og etter krigen i 1991. Mange av disse har fått i seg nervegasspillene.

I BT-serien «Irak-marerittet» kom det frem at nervegasspillene først ble godkjent i 2003 av United States Food and Drug Administration, altså 12 år etter at norske soldater måtte ta tablettene under Irak-krigen.

— Alle som var i Saudi-Arabia, måtte ta disse tablettene mot nervegass, sa Paul Smines da BT omtalte den amerikanske rapporten november 2008. Bergenseren tjenestegjorde i Golfen og var tillitsvalgt blant soldatene i Saudi-Arabia.

— Bivirkningene var kraftige. Problemene mange fikk etterpå, ble avfeid av Forsvaret, sier Smines.

— Vi har hele tiden ment at det har vært noe som har gjort oss syke. Dette må få konsekvenser for Norges holdning til syke Golfkrig-veteraner, mente Smines.

TILBAKE I KAFEEN på Oslo S sitter veteranene fortsatt med mange ubesvarte spørsmål. Først om ti måneder kommer arbeidsgruppen med et resultat. Men det er altså ikke noe endelig svar, bare en anbefaling. De frykter flere nye år før de får svar og fred.

— Det vi vet, er at vi har en arbeidsgruppe som skal ut og reise, sier Erik Seierstad.

— Noe har vi fått i oss som ikke er bra, det er i alle fall sikkert sier Gunnar Roger Johansen.

Vidar Lehmann, pensjonert overlege og professor i indremedisin ved Haukeland Universitetssykehus, sitter i arbeidsgruppen veteranene nå klamrer seg til. I til sammen tre år har han arbeidet som lege i FN. Lehmann har deltatt i fem fredsoperasjoner og tjenestegjorde blant annet i Irak rett etter Golfkrigen.

— Jeg håper min bakgrunn kan gi gruppen troverdighet, sier Lehmann.

Han påpeker at gruppen står overfor en vanskelig jobb, siden det er 19 år siden krigen. Det er kanskje umulig å finne nøyaktige svar i denne saken. Gruppen har heller ikke mandat til å komme med annet enn anbefalinger.

— Jeg håper uansett at vi kan bidra til å gi noen av de involverte sjelefred, sier veteranen og professoren.

I NARVIK SITTER Tore Møller og venter på en avklaring. Han er en av de mest skadede Irak-veteranene og har slitt svært tungt psykisk etter utenlandstjenesten. I høst ble han dårlig igjen. Han er nettopp kommet ut fra et nytt sykehusopphold.

Hvorfor ble han så syk, og hvorfor skjedde det allerede under tjenesten? Uvissheten og tankene har gnagd ham i snart to tiår og aldri gitt ham fred. Møller er skeptisk til å bli undersøkt av Forsvaret, men velger å tro på den nye arbeidsgruppen.

— Jeg håper de kan gi et svar, jeg håper sannheten endelig kommer frem. Forsvaret og norske myndigheter skulle vært ærlige fra første stund og tatt oss alvorlig, så hadde vi sluppet alt dette, sier Møller.

Hva synes du om behandlingen av norske FN-soldater? Si din mening her.