Problemet for familien er at briller verken blir regnet som legemiddel eller hjelpemiddel. Trygdekontoret dekker en viss sum til brilleglass og en engangserstatning på 360 kroner ved kjøp av nye briller.

– I forhold til hva det virkelig koster, er dette lite. Vi har regnet ut at vi har brukt omkring 80.000 kroner på dette de tre siste årene. Det er ikke glassene som er hovedproblemet, det er innfatningene, som han klarer å ødelegge uansett hvilket materiale de er laget av, sier faren.

Det finnes heller ingen forsikringer som dekker utgifter av denne typen.

Ti par i året

Magne Hetlevik fortviler. Hans psykisk utviklingshemmede gutt er helt avhengig av briller. Seksåringen har skjeve hornhinner og er så sterkt langsynt at han er henvist til å bruke brillestyrke fire. Han begynte med briller allerede da han var tre år.

Siden har brilleutgiftene bare gått i taket for familien. Problemet er at den seks år gamle gutten når han blir sint eller kommer opp i konfliktsituasjoner, reagerer med å ødelegge brillene sine.

– Vi har prøvd alt, fra plastbriller til titanbriller. Ingen ting holder. Det går med minst ti brillepar i året, og hvert par er gjerne inne til reparasjon 20 ganger i året for å erstatte deler som er ødelagt. Utgiftene begynner å vokse oss over hodet. Vi skjønner ikke at det ikke finnes noen økonomiske hjelpeordninger som kan brukes i en slik situasjon, sier Hetlevik.

– Det er klart at gutten skal ha briller, om vi så skal lånefinansiere dem, for det er han nødt til å ha for å fungere. Men vi synes det er urimelig at utgiftene til et så viktig hjelpemiddel nesten i sin helhet skal veltes over på familien. Det er jo i virkeligheten et legemiddel det er snakk om, et hjelpemiddel som legen hans og vi foreldre ser at han må ha for å fungere, sier faren.

NAV forstår ikke

– Folkene på NAV-kontorene som sitter og skal ta avgjørelser, forstår ofte ikke situasjonen. Derfor blir det avslag. Det mener Oscar Eide, lokalleder for Norsk Forbund for Utviklingshemmede på Askøy.

– Jeg sier ofte til foreldre: Ta ungene med på NAV-kontoret og la saksbehandlerne få se med selvsyn hva problemet er. Da får de virkeligheten inn på livet og kan kanskje være i stand til å ta en bedre beslutning, sier Eide.

Han kjenner godt seksåringens sak.

– Denne gutten er i den klassiske «falle-mellom-alle-stoler-fellen». Det trygdefolkene ikke er i stand til å se, er at briller for ham er et like viktig hjelpemiddel som krykker for en som har brukket et bein.

Eide mener det må være skolens og hjelpeapparatets oppgave å sørge for at slike barn får hjelpemidlene de trenger for å klare seg best mulig.

– Man kan ikke legge et slikt ansvar helt og holdent over på foreldrene.

Bedre regler

Eide etterlyser et bedre og mer strømlinjeformet regelverk for hva funksjonshemmede har krav på i slike tilfeller, slik at foreldre ikke behøver å slåss for sin sak i hvert enkelt tilfelle.

– Det finnes mange ulike former for funksjonshemninger med mange ulike hjelpebehov. Barnets behov må være utgangspunktet for hvilke støtteordninger som kan være aktuelle. Denne saken viser at så ikke alltid er tilfelle, sier Eide.

BRILLEVRAK: Dette er bare en liten del av brillene som seksåringen har klart å ødelegge de siste par årene. - Vi har prøvd alt, fra plastbriller til titanbriller. Ingen ting holder, sier faren, Magne Hetlevik. FOTO: ØRJAN DEISZ
MANGE REPARASJONER: Det går med minst ti brillepar i året, og hvert par er gjerne inne til reparasjon 20 ganger i året for å erstatte deler som er ødelagt. FOTO: ØRJAN DEISZ