— Jeg frikjenner dem ikke, og jeg dømmer dem ikke, sier han dagen etter utgivelsen av boken der han blant annet hevder at kontakten til de to i Kisangani var innblandet i diamantsmugling.

— Ingen har lest boken ennå, og jeg håper folk leser den før de feller en endelig dom, sier han.

To eksemplarer er allerede sendt til de to dødsdømte i fengselet, og Strøksnes sier at French ønsket ham til lykke med boken.

Nordmennenes advokat Morten Furuholmen mener det er uheldig at det kommer nye påstander mot klientene midt i de siste forhandlingene for å få dem hjem.

— Jeg ønsker ikke å spekulere på hvordan dette vil bli tolket i Kongo, men jeg kan si såpass at disse teoriene fremstår som veldig spekulative, sier han til VG.

Blir aldri løst

Kongolesiske myndigheter har gitt grønt lys for at Moland og French kan overføres til Norge for soning etter at det er gjort avtale med familien om erstatning.

Hva som skjedde i jungelen da sjåføren Abedi Kasongo ble drept i mai i fjor, blir ikke løst før noen eventuelt tilstår, sier Strøksnes.

— Dette er ikke en sak som blir løst med logikk. Den blir bare løst ved at noen kommer med en tilståelse, sier Strøksnes.

I boken sier da også Tjostolv Moland og Joshua French til ham at han og journalistene knapt vet 10 prosent av hva som egentlig har skjedd, og at de ikke har tenkt å fortelle resten.

Diamanthandel

Strøksnes skriver i boken at kontaktene til de to nordmennene i Kisangani var eieren av Hotel Riviera, Guy Lusangi, og hans sønn Djedosh, som begge skal ha vært sentrale i smugling og handel med diamanter og våpen i Kongo.

Forfatteren har en kilde på hotellet som forteller om forbindelsen mellom de to nordmennene og Djedosh, mens andre kilder gir ham opplysninger om Lusangi-familiens lyssky virksomhet.

Enkelte i norsk og internasjonal presse, blant dem NTB, har lenge kjent til historien, men har vegret seg for å skrive om den fordi det ikke var mulig å finne andre kilder som kunne bekrefte den. Strøksnes synes ikke det er problematisk.

— Å skrive en bok er en helt annen sjanger. Her er alt kraftig filtrert gjennom mitt subjektive ståsted, sier han.

Ikke bevis

Han innrømmer at han ikke har bevis for noe, men viser også til at han ikke har påstått at de to nordmennene kom til Kongo for å smugle diamanter. Derimot innrømmet de overfor ham at de kjente Djedosh, uten å ville utdype det mer.

— Jeg dømmer ikke, jeg samler stoff, legger det sammen og legger til rette, sier han, og viser til at han kunne ta seg tid til å være grundig, uten å være presset av strenge deadliner slik journalister er.

— Min styrke er en annen modus. Jeg kunne tilbringe uker på hotellene, gå inn i tapetet og snakke med folk over hele byen, sier han.

Moland og French har selv gått bort fra sin opprinnelig forklaring om at de var på en guttetur og innrømmet at de var i Kongo på et sikkerhetsoppdrag.

- Dysfunksjonelt land

Strøksnes beklager, men forstår at pressen griper fatt i enkeltelementer i boken hans. Han sier selv at en hovedperson er selve landet Kongo. Komikk og tragedie flettes sammen i beskrivelsene av et ekstremt korrupt og dysfunksjonelt land.

Boka avsluttes med at Strøksnes’ tolk og fikser blir arrestert, mens han selv gjennomlever svette dager der han frykter at han selv skal forsvinne i et fangehull fordi lokale maktmennesker mener han er spion. (©NTB)

VET LITE: I boken sier Tjostolv Moland og Joshua French til forfatter Morten A. Strøksnes at han og journalistene knapt vet 10 prosent av hva som egentlig har skjedd, og at de ikke har tenkt å fortelle resten. FOTO: Scanpix