LENE SKOGSTRØM

En fjerdedel av befolkningen har en eller annen gang i livet opplevd angst for å snakke i forsamlinger — og studenter er intet unntak. Men til forskjell fra mange andre, må studenter helst kare å legge frem fagstoff muntlig i en gruppe for å få vist hva de kan. Og etter studiene blir mange ansatt i jobber som krever det samme av dem. Å være redd for å ta ordet i forsamlinger kan dermed bli et alvorlig handikap som setter hindringer i veien for å lykkes med studier og karriere.

— Taleangst er en form for sosial angst, og frykten for å bli bedømt negativt av andre er kjernen i angsten, forteller Rigmor Mogård, sjefpsykolog ved Helsetjenesten ved Universitetet i Oslo.

Mange tilsynelatende trygge og velfungerende mennesker kan ha betydelig angst når de skal snakke foran et publikum. De er redde for å rødme, skjelve, svette eller stamme - noen føler at de ikke får frem et ord, eller kjenner seg besvimelsen nær.

Engangsepisoder nok

— Det skal så lite til for å få taleangst. I den sårbare ungdomstiden kan det være nok at de gikk i stå i klassen en gang og følte at de dummet seg ut, eller ble latterliggjort av en lærer, sier Mogård.

Hun har ledet kurs for flere hundre studenter med varierende grad av talefobi på Blindern siden midten av 90-tallet. I en artikkel som snart kommer på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, forteller hun om erfaringene. Kursdeltakerne er gjerne «de tause studentene», de unngår vanligvis situasjonene de er redde for - av frykt for å dumme seg ut og få andres kritiske blikk på seg. De gruer seg for å stille spørsmål på forelesningene, delta i diskusjoner eller legge frem noe for andre. Studentene forteller at det er de formelle prestasjonssituasjonene på studiene som er mest angstfremkallende. De vil gjerne være flinke til å presentere sine oppgaver for lærere og medstudenter, men er redde for ikke å holde mål. To tredjedeler av deltakerne er jenter, men sannsynligvis er problemet like utbredt blant gutter.

— Å snakke i forsamlinger der man kjenner publikum litt, er for noen verre enn å snakke for folk man ikke kjenner i det hele tatt – eller mennesker man kjenner veldig godt, forteller Mogård.

Tåle andres blikk

Erfaringene fra kurset viser at det nytter å komme over terskelen med hjelp fra psykolog og andre kursdeltakere. Kurset handler mye om å lære å tåle andres blikk på seg selv. En av oppvarmingsøvelsene går ut på at kursdeltakerne står et halvt minutt foran gruppen uten å si noe. De skal tenke vekselvis på at nå blir de sett av andre - og at nå ser de på sine tilskuere. Da forstår de at det å bli sett på i seg selv vekker angst, uten at et ord er sagt. Det er viktig at de 15 i gruppen viser omsorg for hverandre og støtter hverandre.

— Mange studenter er ikke vant til en slik type gruppekultur på universitetet, der folk har lett for å virke kritiske til det som blir sagt, men sjelden gir positive tilbakemeldinger til andre, forklarer Mogård.

En spørreundersøkelse blant deltakerne et halvt år etter «Ta ordet»-kurset viser at to tredjedeler er mer muntlig aktive i forsamlinger enn før, og synes de takler slike situasjoner bedre.

— Elever på ungdomsskolen og videregående skole i dag får nok mer trening i å stå foran klassen og snakke enn dagens studenter gjorde. Det er bra. Men universitetene har ikke imøtekommet behovet for opplæring i å formidle stoff muntlig, påpeker Mogård.

— Det finnes spredte tilløp, men ingen systematisk undervisning.