Solberg vil redusere antall kommuner med opp mot 150. Ideelt sett vil hun ha bare halvparten så mange som de 434 vi har dag.

Hun håper i det lengste at dette skal skje frivillig, ved at kommunene selv ser gevinster og fordeler ved å bli større. Derfor har Solberg nylig satt i gang et prosjekt i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund for å vurdere endringer i kommunestrukturen. Strategien er å spille mest mulig på lag med kommunene.

Tvangsekteskap

Men hun er utålmodig og mener at de er for passive med å ta initiativ selv. Hvis det ikke skjer frivillig, kan det bli tale om tvangsekteskap. I så fall kan hun bare stramme til pengesekken og redusere de statlige overføringene til kommunene. Hun har selv antydet at dagens inntektssystem i hvert fall bremser lysten i de mindre kommunene til å slå seg sammen med dem som er større.

Solberg innser likevel at geografien setter visse grenser for sammenslåing. Enkelte utkantkommuner ligger slik til at det neppe er gevinster å hente. Heller ikke øykommuner som for eksempel Fedje og Austevoll her i Hordaland kan regne med å bli smeltet sammen med fastlandskommuner. Hun har likevel påpekt at denne type kommuner vil bli nødt til å kjøpe bl.a. administrative tjenester av andre i større utstrekning enn i dag, og dessuten basere seg mye mer på interkommunalt samarbeid.

Kamp om fagfolk

Hun har flere ganger presisert at det ikke primært er ønsket om å spare penger som er drivkraften. Men det er selvsagt også ett av motivene. Hun bl.a. har festet seg ved et regnestykke som Statistisk sentralbyrå har gjort: Ved å halvere antallet kommuner er det mulig å spare 2,8 milliarder kroner i budsjettmidler.

Men det aller viktigste, slik hun ser det, er at kommunene må bli større, sterkere og dermed mer attraktive for å være i stand til å sikre seg høyt kvalifiserte fagfolk i kommunale nøkkelstillinger.

I dag er det problematisk å få tak i kompetente folk når en liten kommune for eksempel bare har en halv stilling i barnevernet, eller en 75-prosentstilling som helse— og omsorgssjef. Hun frykter at mindre kommuner, særlig i utkantene, vil få enda større problemer enn de allerede har. Solberg er særlig bekymret over problemene med å skaffe fagfolk innen barnevern, psykiatri og andre deler av sosialsektoren.

Mektigere ordførere

Statsråden er ivrig med å understreke at hun vil ha mer velferd og bedre kommunale tjenester ellers for skattepengene. Derfor er konkurranseutsetting et reelt virkemiddel. Ved å åpne for anbud og private aktører er hun overbevist om at en del kommunale tjenester blir billigere og like gode som i dag.

Erna Solberg påpeker ofte at hun vil ha «friere» og mer selvstyrte kommuner, rett og slett fordi lokalpolitikerne vet best hvor skoen trykker. De skal ha større selvstendighet i økonomiske prioriteringer, ved at øremerkete midler blir omgjort til såkalte frie inntekter. Den statlige detaljstyringen skal i størst mulig grad forsvinne. Kommunene skal også få råderett over deler av selskapsskatten neste år.

Alt dette skal gjøre det mer meningsfylt å være lokalpolitiker. Ikke minst ordførervervet skal bli mer attraktivt. Solberg har sans for å velge ordførerne direkte, slik som det skjedde i en del kommuner i fjor høst. Ordførerne bør få større personlig makt og direkte instruksjonsrett overfor administrasjonen enn de har anledning til i dag. De skal ha egen, personlig stab og fungere mer som selvstendige, sterke politikere enn hittil.

En ny type «fylke»

Erna Solberg er for lengst overbevist om at hun vil ha vekk fylkeskommunen og dermed fylkestinget som folkevalgt organ. Hun ønsker seg en større, men løsere regional enhet som ikke uten videre følger nåværende fylkesgrenser.

Men hittil har hun vært ganske vag i å skissere et alternativ. Hun ser på våre kanter for seg en region som bygger på «Vestlands-identiteten» og strekker seg nord til Romsdalsfjorden - med andre ord midt i Møre og Romsdal fylke. Men noe nytt storfylke er hun skeptisk til.

Derimot har hun resonnert høyt om et «partnerskap» basert på flere sentrale institusjoner. Universitetet i Bergen er en av dem.

Solberg har satt i gang flere eksperimenter som berører en rekke fylker for å finne nye måter å organisere regionalt samarbeid på. I Møre og Romsdal er det et vidtgående prosjekt der administrasjonen til fylkesmannen og fylkeskommunen er slått sammen. Hun tenker seg også atskillig færre fylkesmenn enn i dag.

Tøffere for asylsøkere

Erna Solberg er også ansvarlig for flyktningpolitikken. Her følger hun en tøff linje som neppe kan kalles liberal. Hun er restriktiv og avvisende mot lykkejegere, og vil dessuten raskt og effektivt luke bort asylsøkere som ikke på stående fot kan dokumentere krav på beskyttelse.

Hun forsvarer uten å nøle den nye 48-timersprosedyren som hun tar i bruk neste år. Den går ut på at man i prinsippet kan avslå enhver asylsøknad i løpet av to døgn og sende asylsøkerne ut av landet umiddelbart.

Hun får mye kritikk fra NOAS, og dessuten fra Europarådet, for at Norge ikke tar bedre vare på asylsøkere som har fått avslag, men som av ulike grunner ikke kan tvangssendes hjem igjen. Solberg sier bestemt nei til å rette seg etter henvendelsen fra Europarådet, og vil kaste denne type asylsøkere ut av mottakene og frata dem all støtte. Hun er redd smitteeffekten hvis vi viser en utstrakt grad av liberalitet. Solberg vil at de skal returnere frivillig.

Derimot stiller hun seg positiv til økt arbeidsinnvandring, særlig for å skaffe tilstrekkelig med eksperter og fagarbeidere på ulike felt.

Inn i EU innen fem år

Mens omorganiseringen av kommune-Norge er i ferd med å bli viktigste utfordringen for statsråd Solberg, vil pa r tileder Solberg få som sitt viktigste prosjekt å bringe Norge inn i EU som medlemsland nummer 26.

Dette er en viktigere oppgave enn å klamre seg fast til regjeringstaburettene, etter det hun sa sist helg. Hun merker pusten i nakken fra høyrefolk flest. De er misfornøyd med at Jan Petersen går stille i dørene i dette spørsmålet, og venter at etterfølgeren i Høyres Hus slår lag med Jens Stoltenberg opp på barrikaden for å vinne folkeavstemning nummer tre om EU-spørsmålet.

Erna Solberg er en tradisjonell EU-tilhenger med få motforestillinger - om noen - mot fullt medlemskap. EØS-avtalen for eksempel er lite verdt, og hun er overbevist om at vi har større muligheter til å trygge velferdsordningene ved å gå inn i EU. Erna Solbergs «prosjekt» er å føre Norge inn i EU innen fem år.