Breen innerst i Isfjorden kalver for harde livet. De gigantiske isfjellene flyter ut mot munningen, der de møter den grunne fjordbunnen og blir stående og stange til presset fra stadig nye kolosser tvinger dem ut i Diskobukta. Hit valfarter folk for å se klimaendringene.

— Det er jo litt komisk, syns Karen Filskov. Hun bor i Ilulissat og deltidsjobber som turistguide ved siden av IT-jobben.

— Det kommer så mange tv-team hit for å lage klimareportasjer at vi har begynt å kalle byen for Iluliwood, ler Filskov.

Isen smelter

Blant de gigantiske og uforutsigbare isfjellene dupper den påhengsdrevne fiskejollen som et eggeskall. Fiskeren drar om bord en kilometer med line, og på en god dag kan han levere 300 kilo kveite. Fiskeriene er fortsatt den aller viktigste arbeidsgiveren i Grønland.

Ved innlandsisen øst for den internasjonale flyplassen i Kangerlussuaq, litt lenger sør, er klimaendringene lettere å få øye på. Turistguide Adam Lyberth peker på det synlige sporet etter isen som trekker seg tilbake. 40 meter i fjor, og like mye i år.

— Her er det nordmennene pleier å komme ned. Nordmennene er veldig ivrige etter å gå over innlandsisen, syns han.

Rikt på ressurser

For Grønlands spredte befolkning på vel 57.000 mennesker er likevel klimautfordringen noe helt annet enn breer som smelter. For ett år siden sa befolkningen ja til økt selvstyre. I juni i år fikk Grønland en ny lov som erstatter det gamle «hjemmestyret». Den nye selvstyreloven plasserer fortsatt Grønland trygt innenfor det danske Riksfælleskabet, sammen med Færøyene og Danmark, men gir dette kjempelandets lille befolkning anledning til selv å utnytte sine naturressurser.

Vi har så lave utslipp at vi har ingenting å kutte i. Det er helt urimelig at vi skal bremses.

Sven Hardenberg

Dem finnes det mange av. Fiskeri og fangst er fortsatt den dominerende næringen, men den klarer seg ikke uten subsidier. Minedrift har sysselsatt grønlendere i varierende omfang i mange år. Jordens rikdommer tyter bokstavelig talt ut av bakken, i enkelte områder kan du faktisk pille rubiner ut av fjellet med en vanlig lommekniv.

Grønland som museum?

— Gruvedrift er forbundet med utslipp. Grønland skal i gang med en industrialisering som har funnet sted i Amerika og Europa i over hundre år. Ingen kan forvente at vi skal tåle samme utslippskrav som de industrialiserte landene. I så fall kan vi lage museum av Grønland, der vi padler rundt i kajakk slik at turistene kan ta bilder av oss. Vi skal skape et samfunn her, sier Ole Christiansen, administrerende direktør i Nuna Minerals, det statseide gruveselskapet.

Christiansens utbrudd er treffende for Grønlands klimautfordring. Her er de ikke så opptatt av smeltende is som av risikoen for at de industrialiserte, rike landene skal la utviklingsland ta hele regningen for klimaoppgjøret, i form av full utviklingsbrems.

Hele 25 prosent av verdens uoppdagede petroleumsforekomster kan befinne seg under havbunnen utenfor Grønland. Allerede i 2011 kan de første leteaktivitetene starte.

Har ikke kapital

Vannkraftreservene er nærmest grenseløse; utfordringen er å eksportere energien. Et stort aluminiumsverk som er under planlegging i Manitsoq, på vestkysten nord for hovedstaden Nuuk, skal bidra til det. Samtidig vil verket medføre at CO2-utslippene fra Grønland dobles. Canadiske Alcoa er aktuell som utbygger, og Grønland selv har ikke kapital til å ta eierskap.

— Inntektsmulighetene for Grønland finnes i form av royalties fra vannkraftkonsesjonen i forbindelse med aluminiumsverket. Selskapsskatt fra Alcoa ligger langt frem i tid, men verket vil tilføre Grønland 1000-1200 arbeidsplasser etter at anlegget er ferdig. Det vil generere anslagsvis 150 millioner kroner årlig i økte skatteinntekter, forklarer Thomas Mogensen som leder myndighetenes prosjektarbeid.

Kystruteskipet er i ferd med å anløpe den fargerike lille byen. Her skal befolkningen øke med 2500 innbyggere, eller dobles. Utfordringen for all næringsutvikling i Grønland er ikke bare mangel på investeringskapital. Arbeidskraften er omtrent ikke mobil. Ingen byer eller bygder er forbundet med veier, all transport foregår med båt eller fly og helikopter.

Vil ikke kutte

Nukissiorfiit betyr «Der vi har energi». Det grønlandske energiselskapet har nok av ressurser, og direktør Svend Hardenberg har nok av planer.

— Det er et paradoks at vi skal pålegges utslippskvoter når vi kan tilby rene alternativer til dagens kull- og oljefyrte kraftverk, sier han.

Han vil lagre energi i hydrogen og varme i fjell. Han trenger bare penger, og en helt annen klimaavtale enn den de danske myndighetene ser for seg.

— Presset er selvsagt stort på vertslandet Danmark, og dermed også på oss. Men vi har så lave utslipp at vi har ingenting å kutte i. Det er helt urimelig at vi skal bremses. Industrilandene har allerede hatt sin svinete utvikling. Vi må få noen levelige premisser for vår, sier han.

Jørn Skov Nielsen kan vise seg å være Grønlands mektigste mann. Bak en beskjeden fasade i et trehus i hovedstaden serverer han kjeks og kaffe, og bestyrer landets skattkammer - Råstoffdirektoratet. Han peker på kartet og viser hvor oljen etter alt å dømme ligger: På vestkysten mellom Grønland og Canada, og på den nordlige østkysten. Han mener reservene tilsvarer halvparten av det Nordsjøen har bydd på.

Fordel med tynnere is

Fra Skov Nielsens ståsted er klimaendringene ingen ulempe. Svinnende polis og endringer i strømforhold tilsier mindre is i områdene der det skal letes og utvinnes.

— For oss er det en fordel at isen blir tynnere, konstaterer han, og erkjenner at det er i motsetning til hva resten av verden synes.

— Grønland og Danmark har motstridende interesser i klimapolitikken. Vi kan ikke bli selvstendige med det CO2-regimet klimaforhandlingene stiller oss overfor, og det er helt uakseptabelt at vi skal ha andre vilkår enn oljelandene Norge, Danmark og Storbritannia, sier han.

Diskuter klimakrisen i kommentarfeltet.