Flesket skal være akkurat passe stekt, sprøtt, men ikke så sprøtt at tennene står i fare for å knekke. I glassene skal det være øl og dram. I Danmark er stekt flesk hverdagsmat og matkunst på samme tid. Som på et av Københavns eldste spisesteder, Toldbod Bodega. Det er tirsdag og dagens rett er stekt flesk med persillesaus og kokte poteter. Selv om sommeren har kommet, trekker stamgjester fra hele byen inn i den brune kafeen.

Nyskapende svin

— Det er kanskje ikke så innovativt å drive med slaktegris, men vi kan det. Vi er ærekjære når det gjelder svin, sier direktør Hans Aarestrup i Danske Svineproducenter.

Han vet hva han snakker om. I Danmark slaktes det 400.000 svin i uken eller 21 millioner griser i året. I tillegg eksporteres 4 millioner levende griser ut av landet.

For danske svineprodusenter snakker vi bokstavelig talt om en verden av muligheter. Danske svin eksporteres til 130 ulike markeder i hele verden. Og de levere til verdensmarkedspriser. De varierer, men bonden får mellom 8 og 9 kroner kiloen. Derfor frykter ikke den danske svinebonden WTO. Verdenshandelen betyr muligheter, ikke begrensninger.

— Ved siden av at en WTO-avtale er den beste måten å hjelpe utviklingslandene i gang på, vil det også gi oss muligheter. I Danmark er situasjonen at samfunnet ikke ønsker å støtte svineproduksjonen med noe som helst. Vi må klare oss selv.

— Vi har derfor ingen problemer med at handelsbarrierene fjernes, og på sikt er handelsbarrierer ikke noe annet enn et forsøk på å hindre at vannet å flyte nedover, sier Aarestrup.

Storbonden på Fyn

Troels og Toni Clausen er 5. generasjons brukere på gården i Søndersø på Fyn. Skjønt gården, det er snarere fem gårder vi snakker om. En bedrift med 9 ansatte, og som omsetter for 16 millioner kroner i året.

På en av gårdene har ekteparet Clausen 1050 purker. Hver purke kan fø frem vel 20 smågriser i året. På en egen gård fôres smågriser opp fra 7 til 30 kilo. De leverer 15.000 slaktegriser i året og mellom 10 og 12.000 levende smågriser blir solgt.

— Jeg er tilhenger av frihandel, men på like vilkår, sier Troels Clausen. Som andre danske svineprodusenter er han opptatt av at det også i konkurrerende land må stilles krav om dyrevelferd og dyrehelse.

I Brasil tillates for eksempel bruk av antibiotika for å hindre sykdom, samt at landet sliter med dyresykdommer som svinepest. EU kan dermed stenge for import som en følge av at slakterier og produsenter ikke tilfredsstiller de veterinære kravene som stilles.

Vil slippe EU-penger

Troels og Toni Clausen får noe EU-støtte i form av arealtilskudd. Samlet utgjør det 660.000 kroner i året.

— Pengene kommer godt med, men vi ønsker det egentlig ikke. Det er så lett å sovne hen og bli avhengig av støtte. Vi vil klare oss uten, og vi vil klare å vende oss av med den, sier Troels Clausen.

Ekteparet er ikke fremmed for å utvide produksjonen ytterligere. 2 av 3 sønner ønsker å delta i driften. «Så kanskje er vi dobbelt så store om 10 år», undrer Toni.

Troels peker på at de må ta stilling til noen vesentlige spørsmål i den forbindelse. Skal de lage sin egen fôrfabrikk, og hva kan de gjøre for å utnytte verdien som ligger i avføringen fra titusenvis av svin. Det er en mulighet å omdanne dritten til biobrensel, og kanskje skal det investeres i fjernvarmeanlegg.

— Da vil vi stå bedre rustet til konkurransen, sier Troels Clausen.

Enklaven Norge

Den aller største danske svineprodusenten leverer 120.000 slaktegriser i året. Direktøren for svineprodusentene, Hans Aarestrup, undrer seg over hvorfor Norge tviholder på konsesjonsgrenser og et landbruk som ikke har noen fremtid:

  • Norge og Sveits ligger der som noen merkelige enklaver i et relativt fritt marked. Dere har jo enkelte områder hvor det er mulig å drive et fornuftig landbruk. Det er jo ikke holdbart, slik dere har det nå, men dere har kanskje råd til det? spør Hans Aarestrup.

— Vi har 2200 gårder som driver med svin i Norge. Uten konsesjonsgrenser går svært mye tapt, også distriktspolitisk. Jeg tror vi da raskt vil sitte igjen med rundt 600 svinegårder, sier Ove Aanestad i Hå kommune på Jæren.

Tollvern eller nedleggelse

Han er en av dem driver størst og mest effektivt i Norge. Han har til enhver tid rundt 1.000 svin på gården. 250-300 purker er alltid drektige. I fjøset har han en diger råne gående, men han får seg aldri noe. Han er bare til for gjennom lukt og lyd å stimulere purkene til å bli fruktbare - 2,2 ganger i året. Ove Aanestad er mannen som kjøper mest svinesæd i året - i Norge.

For ham er tollvern liv eller død:

— Får vi ikke aksept for tollvern, kan vi bare legge ned driften, sier Aanestad.

— Vi er inne i en enorm omveltning, spørsmålet er hvor mye vi klarer å holde igjen. Uansett må bøndene drive bedre og mer effektivt. Den som ikke følger med i timen nå, vil forsvinne, sier han.

Da kommer konkursene

For norsk landbruk er det ikke mulig å møte øket import med øket eksport. I stedet konstaterer Aanestad «at for hvert tonn svinekjøtt som importeres, er det ett tonn svineproduksjon for mye i Norge». Årsaken er at det allerede nå er en overproduksjon på 8.000 tonn i året som norske forbrukere ikke svelger unna.

Aanestad avviser fullstendig at det er mulig for en norsk bonde å overleve på verdensmarkedets priser. Men hans danske kollegaer får 8-9 kroner per kilo, får Aanestad og norske bønder 17-20 kroner kiloen, avhengig av hvordan det regnes.

— Vi vil neppe kunne klare en pris under 15 kroner kiloen, hvis vi ikke får billigere fôr, men da vil det gå ut over kornbøndene. Da har vi en situasjon hvor konkursene vil komme i norsk landbruk, sier han.