Spørsmålet om flere norske soldater til NATO-styrken ISAF i Afghanistan står i fare for å bli redusert til traurig norsk bygdekrangel.

Hovedspørsmålet i lang tid fremover kommer til å bli «hvem presset hvem i regjeringen» og «hvilke partier er mest NATO— (og USA-) solidariske». Ikke hvordan vi best kan bidra til å skape fred og forsoning i Afghanistan.

DEN FØRSTE UTFORDRINGEN går til utenriksminister Jonas Gahr Støre om å gi innhold til det applauderte innlegget fra NATOs utenriksministermøte i New York i september. Utenriksministeren argumenterte for at man kan ikke ensidig styrker den militære biten i Afghanistan, men må se på helheten for å skape utvikling.

Det er krig i Afghanistan. Ikke bare mot Taliban, men også mot mektige krigsherrer som først og fremst skal forsvare egeninteresser. Og så har du dem som kriger av gammel vane.

I forsøket på å skape utvikling - og demokrati - er det like mye en krig mot landets eldgamle samfunnsstruktur og kultur.

Dermed melder spørsmålet seg om det holder med en militær doktrine som bygger på at «de som ikke er med oss, er mot oss. Og de som er mot oss, kan vi skyte med grovt skyts».

MÅLET ER Å OMSKAPE den gamle føydalstaten Afghanistan til et funksjonsdyktig demokrati.

Det får man ikke ved å utpeke en president, som senere blir valgt, i en prosess som har med seg både den gamle strukturen og det som har fellestrekk med et vestlig demokrati.

Det finnes ikke noe frysetørret demokrati der man kan røre ut et par skjeer i varmt vann, risle dette over folket og deretter erklære at «nå har vi demokrati». Demokrati er en lang prosess.

Og folk flest må se at de har nytte av «den nye tid».

Derfor har det også lite for seg å forsvare det norske nei til flere styrker med at vi bidrar med så store beløp til utvikling.

Vi må erkjenne at skal det oppnås resultater folk ser, må vi bidra til å endre samfunnsstrukturen i Afghanistan.

Det er dette innholdet utenriksministeren må gi NATO-innsatsen i Afghanistan.

DE RUNDT 400 MILLIONER kroner Norge har bidratt med, er gitt til regjeringen i form av såkalt budsjettstøtte. Uten betingelser.

I praksis betyr dette at regjeringen kan bruke pengene som den vil.

Det er sagt at det ikke skjer noe på sivil side i Afghanistan. Det riktigere ville være å si at «det skjer ikke nok».

Men det er et sørgelig faktum at det er en meget iøynefallende skjevfordeling når regjeringen skal peke ut bistandsberettigede prosjekter. Byene får mer - betydelig mer - enn landsbygden. Og kanskje er det ikke alltid de riktige prosjektene som prioriteres.

Norge er i posisjon til å komme i en fordomsfri dialog med den afghanske regjeringen, både ut fra bistandsarbeidet som er drevet av frivillige organisasjoner, og det faktum at flere regjeringsmedlemmer har utdannelse og erfaring finansiert fra Norge.

Derfor har den norske regjeringen - om den har vilje til det - et godt utgangspunkt til å ta på seg lederskap.