Og er det rett å løfte den moralske pekefingeren mot de av oss som ikke vil punge ut mer for å berge klodens klima?

Meningsmålingen som BT gjengir, viser at folk flest bekymrer seg over global oppvarming og ønsker å ta noen grep, som å spare litt på strømmen. Viljen til handling er imidlertid omvendt proporsjonal med størrelsen på regningen. Vi vil ikke ofre livsstilen vår for å redde miljøet.

Er det nødvendigvis så galt?

I VELSTANDS-NORGE har majoriteten så god råd at vi lever godt med et lite hopp i bensinprisen. Klimaforliket på Stortinget gjør drivstoffet fem til ti øre dyrere literen neste år. Det skremmer neppe særlig mange. Transportøkonomisk Institutt (TØI) anslår at en dobling av bensinprisen til 25 kroner literen må til for å oppnå vesentlige kutt i klimagassutslippene fra bilparken. Og da snakker vi fortsatt «bare» om kutt på 12 prosent i den samlede persontrafikken.

MAN TRENGER IKKE VÆRE analytiker for å skjønne at en dobling av bensinprisen er en politisk umulighet i kongeriket Norge. Rushtidsavgift i byene og avgifter som gjør miljøvennlig forbrukeratferd mer attraktivt er derimot virkemidler som vinner stadig flere tilhengere. Særlig hvis inntektene er øremerkede og brukes til definerte miljøtiltak, fremfor å havne i finansminister Kristin Halvorsens svulmende pengebinge.

Synet på individets ansvar i klimakampen spriker innad i miljøbevegelsen. På den ene siden har vi Framtiden i våre hender som mener Ola og Kari har et felles ansvar for å gjøre miljøkorrekte valg i hverdagen. På motsatt fløy finnes organisasjoner som Bellona, som har fokus på industriløsninger og teknologiutvikling. Forskjellen i fokus gjenspeiler også det grunnleggende spørsmålet: Er det riktig å privatisere klimautfordringen?

SPØRSMÅLET ER BETIMELIG , og svaret fra FNs klimapanel, det norske lavutslippsutvalget og andre eksperter er et klart nei. Det er nemlig de store kollektive tiltakene som monner. 5000–6000 enkeltkilder i petroleumsindustrien, smelteverk og sementfabrikker står faktisk for over halvparten av verdens samlede CO2-utslipp.

Da blir det litt smått med sparepærer i hus og hytte, vil noen hevde.

Men tør politikerne ta de tøffe beslutningene, de som virkelig vil bety noe i den store utslippsvirkeligheten?

Neppe, sier samfunnsviter og forsker Svenn Arne Lie. – Jens Stoltenberg og andre politikere gjør det til min og din oppgave å redde miljøet slik at han selv skal slippe å ta det nødvendige oppgjøret med de store oljeselskapene og miljøødeleggelsene disse skaper, skrev Lie i en kronikk nylig.

INGEN VIL NEKTE engasjerte forbrukere å reise kollektivt, kjøpe klimakvoter eller kildesortere. I Lies øyne er dette like fullt meningsløse handlinger så lenge Stoltenberg og hans politiske kompiser intensiverer oljeutvinningen og samtidig skyver miljøansvaret over på forbrukerne.