— Da er det vanskelig å konsentrere seg om tastaturet og teksten. Du vil jo gjerne gjøre det ordentlig. En gang var det en som trakk meg i ørene mens jeg satt og skrev. Sånt gjør meg sliten og stresset. Eller når beboer går etter deg hele dagen. Hodet kan føles helt tomt, og samtidig som en bomullsdott. Etter slike dager kan det nok hende jeg tar jeg meg i å glemme ting – jeg skal hente noe et sted og kommer ikke på hva jeg skulle der, forteller hjelpepleier Eva Enger.

Hun jobber i et yrke som er kjent for å være stressende. Men når stresset ikke fester seg, tror hun det er fordi hun går hver dag – 25 minutter til jobben på Persaunet sykehjem og 25 minutter tilbake.

— Når jeg kommer hjem, er bomullsdotten i hodet borte. Dessuten har vi et veldig åpent arbeidsmiljø. Her er det aksept for å si at akkurat i dag orker jeg ikke å gå inn til den eller den. Da tar en annen over. Det samme skjer om det røyner på og du trenger fem minutter for deg selv, sier hun.

Avdelingen der hun jobber, er en spesialenhet for oppegående, demente pasienter. Noen har arbeidet som akademikere, andre har vært husmødre eller industriarbeidere. Slitsomt kan det være, rent psykisk, når beboerne stiller de samme spørsmålene, gang på gang. Noen kan finne på å slåss. Eller de skriker og fortviler og vil hjem til mor - selv om de er over nitti år.

— Vi kan ikke si at mor er død for mange år siden.. Det vil være sjokk – og vi kan få spørsmål om hvorfor det ikke har vært begravelse, hvorfor ingen har fortalt henne det.

Men vi har teknikker - der vi snakker om moren og kanskje ser på bilder av henne. På forhånd har de pårørende fylt ut et skjema med opplysninger. Det er slike ting som gjør jobben givende og interessant, sier Enger.