Luften i Airbusen er stinn av Syden. Mange er spraybrune. Det lukter taxfree parfyme. En mann på vindusrekka krangler med flyvertinnen. På andre charterselskaper må du ikke betale for drikken, sier han snurt. Men sånn er det her, svarer flyvertinnen og smiler stivt. 400 nordmenn på vei til ferie i Tyrkia.

Og Liliia. På vei for å hente bitene av et knust liv, som hun skal prøve å lime sammen igjen, med det norske samfunnets motvillige velsignelse.

— Nå tror jeg kanskje jeg har en fremtid likevel. Jeg trodde alt var ødelagt, sier Liliia.

Hun gråter stille ved siden av meg, i glede og frykt og forventning. I hånden har hun et bilde av sønnen.

Bare en time igjen til fremtiden b e gynner. Fortiden skal hun prøve å glemme, i hvert fall de siste tre årene.

Tre år siden hun bestemte seg for å gifte seg med en norsk mann hun hadde møtt på internett.

To og et halvt siden hun endte på krisesenteret i Verdal, nesten ødelagt av mishandling.

To år siden hun flyttet til Stryn og fikk jobb mens hun ventet på oppholdstillatelse.

Ni måneder siden fjortenåringen Vladislav måtte flykte fra Ukraina til Tyrkia i frykt for sitt liv.

Syv måneder siden hun fikk fullstendig sammenbrudd av å vente, og ville gi opp.

Fem måneder siden hun endelig fikk opphold, etter å ha ventet i 22 måneder.

Fire måneder siden UDI sa det kunne ta ytterligere tolv måneder til å behandle søknaden for sønnen.

To og en halv uke siden hun ringte, oppløst i tårer, og fortalte at UDI likevel hadde innvilget ønsket hennes om å få Vladislav til Norge.

22 timer siden hun satte seg på bussen fra Stryn til Gardermoen,

En time til hun får møte sønnen igjen på flyplassen i Antalya.

Liliia har tatt med bilder til Vladi, av det livet han skal få. Et foto av et tomt rom med en plakat på veggen («naboen skal sette inn møbler mens jeg er Tyrkia»).

Et lite brunt kryp som er hamsteren Kose («Vladi liker dyr. I alle fall gjorde han det før»).

Naboen Elna, og en svart hund («jeg må vise ham at vi har venner i Norge»).

Vladi var tolv da Liliia bestemte seg for å reise til Norge. Han skulle komme etter så snart moren hadde etablert seg hos sin nye, norske ektemann. Men slik gikk det ikke. Liliia stoppet søknaden om familiegjenforening da mishandlingen begynte.

— Jeg kunne ikke bringe sønnen min inn i et sånt hjem.

Når hun brøt ut av ekteskapet måtte Liliia søke opphold på nytt. Sønnen kunne hun ikke hente før hun selv hadde fått papirer, og en rasende far truet med å drepe henne hvis hun vendte hjem til Ukraina. Dermed ble det å vente i to og et halvt år, mens Vladi vokste fra barn til ung mann et annet sted på kloden. På bildet Liliia knuger i hånden smiler en pen lyshåret gutt.

— Han er nok mye større nå, sier Liliia.

Gjensynet blir sårt. Vladi holder tett rundt moren og smiler. Liliia gråter igjen. Han er nesten et hode høyere enn henne. Han er sky, skvetter unna og skjuler ansiktet når fotografen prøver å ta bilder. Øynene hans er fylt av mistenksomhet. Rundt oss myldrer det av turister med feite kofferter.

I ni måneder har Vladi oppholdt seg ulovlig i Tyrkia hos Liliias søster, etter at han ble truet på livet i hjemlandet. Faren hans døde da han var tre. Mesteparten av tiden har han tilbrakt innendørs, i frykt for å bli sendt tilbake til Ukraina av tyrkisk politi.

— Det har vært vanskelig for ham å forstå hvorfor det har tatt så lang tid. Han har vært sint og oppgitt, sier moren.

Det tar flere dager før Vladi tør opp og begynner å snakke. Han forteller at han gleder seg til å komme til Norge, og er utålmodig med å lære norsk og begynne på skolen. I Tyrkia har han tilbrakt mesteparten av tiden på datamaskinen.

— Jeg har lyst å utdanne meg innen data, sier han.

Liliia og Vladi må lære seg å bli mor og sønn på nytt. Avstanden i tid og rom har satt sine spor. En dag drar vi på markedet i Antalya for å handle klær. Alt Vladi eier har han i en liten slunken bag. Både Vladi og Liliia syntes det er flaut når de skal kjøpe nytt undertøy til gutten.

— Det er vanskelig å gå tilbake i rollene som om ingenting har hendt, sier Liliia.

Men de to er tydelig nære. Vladi holder seg i nærheten av moren, og har ofte en beskyttende arm rundt henne.

— Han er nesten en mann nå, samtidig som han er et barn. Jeg må lære meg å ha en tenåring i huset, sier Liliia og ler.

Liliia har tatt ut alt for å få sønnen til Norge, både emosjonelt og økonomisk. Turen koster henne alt hun har av sparepenger, pluss et lite lån. Den første dagen selger hun en av ringene sine, og kjøper et gullkjede til Vladislav - tvillingene, som er stjernetegnet hans.

— Det er den fineste presangen jeg har fått, sier Vladi.

Noen ganger må man sloss, sier Lil i ia. Liliia er egentlig en fighter.

— Jeg gråter masse og jeg ble nesten knust. Men jeg er sterk. En svakere kvinne i min situasjon, en som ikke kan språket, eller som ikke er heldig og treffer folk som kan hjelpe henne, ville aldri ha klart å slåss med det norske byråkratiet, sier hun.

Liliias historie er ikke unik. Det er en historie som kommer til å gjenta seg, så lenge vi tillater det. I fjor var kvinner fra Russland den største nettoinnvandringsgruppen til Norge, og brorparten kommer for å gifte seg med norske menn. De fleste av kvinnene har barn fra tidligere ekteskap som de ønsker å hente til Norge. Hvis de blir mishandlet av sin norske ektemann har de rett på oppholdstillatelse ifølge UDIs egne forskrifter. Men UDI kan gjøre det så vanskelig som mulig å få den innvilget.

Det var en hard kamp ,

helt frem til siste sekund. Tidlig i mai ringte Liliia meg.

— Nå drar jeg til Tyrkia og henter min sønn - jeg kan ikke vente lenger. Min søster nekter å skjule ham lenger, sa hun. - Jeg har bestilt billett. Jeg drar til Ankara og tar ham med til ambassaden og så sitter vi der til vi får opphold.

Liliia var fast bestemt. Hun hadde allerede kjøpt billett.

En uke senere ringer hun igjen. Hun gråter så voldsomt at jeg blir redd det ha hendt sønnen noe.

— UDI, hikster hun til slutt. - UDI har gitt Vladislav oppholdstillatelse.

Men papirene lar vente på seg. Fire dager før Liliia skal dra har de fortsatt ikke kommet. UDI hevder hardnakket at de har sendt dem ut. Men verken politiet eller Liljas advokat har mottatt papirer. Først når BT ringer fakser UDI papirene til advokaten.

I Tyrkia dukker problemet opp igjen. Ambassaden i Ankara, som skal gi Vladi visum, har ikke mottatt papirene fra UDI. Når Liliia ringer UDI, sier de at papirene er sendt, og viser tilbake til ambassaden. Etter mye om og men, får Liliia tryglet dem om å sende papirene til ambassaden via faks. Vladi følger taust med morens bestrebelser.

— Jeg begynner å skjønne hvorfor det har tatt så lang tid, sier han.

Mye gjenstår før historien om Liliia og Vladi får en lykkelig slutt. Mange sår skal leges, et vanskelig liv i et fremmed land skal bygges. Men nå har hun i alle fall sjansen til å bygge på en lykkelig fortsettelse. Lokalsamfunnet i Stryn har slått ring om den ukrainske kvinnen, og mange har trådt til for å hjelpe, forteller naboen Elna Volland.

— Vi skal ta vare på dem så godt vi kan, sier hun.

Liliia og Vladislav kom til Stryn sent forrige søndag.

— Nå føler jeg endelig at jeg er kommet hjem, sa Liliia da.

TRIUMF. Liliia sloss i to og et halvt år for å få oppholdstillatelse for seg selv og sønnen i Norge.

GJENSYNSGLEDE. Liliia og sønnen Vladislav møttes for første gang på nesten to år på flyplassen i Antalya. Valdislav har holdt seg i skjul for tyrkisk politi, og er redd for å bli fotografert.

BURSDAGSFEIRING. Mens vi er i Tyrkia fyller Vladislav femten. - På en måte må vi nesten bli kjent på nytt, sier Liliia. - Han har vokst så mye, han er et hode høyere enn sist gang jeg så ham.