Det begynte med jubel og trampeklapp lenge før valglokalene stengte, da TV 2 presenterte sin valgdagsmåling. Der fikk SV 10 prosent, og var over det mange mener er smertegrensen for partiet.

Bedre ble det da NRKs valgdagsmåling kom, litt senere. SV var da oppe i 10,9 prosent, og nestleder Øystein Djupedal tok av.

— Det viktigste med dette gode valget vårt er at vi er kvitt Carl I. Hagen i norsk politikk, sa han til ekstrem begeistring i den gamle rockeklubben.

Nedtur

Men stemningen snudde til fortvilte utbrudd etter som stadig flere mandater falt ut. Og da maktbalansen en stund pekte mot blå seier, ble det stille. Både makten og mandatene lå an til å gå tapt.

Kommentarene svingte fra et «godt valg» til et «anstandig valg» og ned til et «solid bidrag til en ny regjering». Det var tydelig at partiledelsen hadde forberedt seg på å bruke et bredt knippe kommentarer denne kvelden.

Men i likhet med de andre partiene skjerpet SV-erne seg hver gang en av tv-kanalene var inne direkte. Da jublet de hemningsløst, og glemte for en stund de tapte slag. Da partileder Kristin Halvorsen åpenbarte i døren, og ble sluset inn som en mester, var det ikke mulig å se at det var en leder for et slitent og herjet parti som kom.

Men slik skal det jo være.

Ingen hugger løs på sin leder på direkten, og ingen tar til orde for at dette ikke var godt nok.

Mister en tredel

Likevel, det var tydelig å lese på ansiktene og kroppsspråket til de par hundre fremmøtte at de hadde ventet noe annet. De hadde ikke ventet å tape 8-9 mandater, eller nærmere en tredel av stortingsgruppen.

Nå trøstet de seg med at valget for fire år siden var historisk godt, med over 12 prosent og 23 representanter på Stortinget.

— De som nå faller ut, er representanter som hver og en har gjort en kjempejobb, og som har vært med på å danne det grunnlaget vi nå har til å inngå i en flertallsregjering. Uten deres innsats hadde det ikke godt. Derfor er det et urettferdig resultat at disse nå mister sine plasser, sa SV-lederen.

Det er ikke mange andre partiledere som er så omtenksom og empatisk med sine egne i nederlagets stund. Det har hun nok lært siden valget 1993, da en del profilerte SV-ere falt ut, og ikke hørte et pip fra sin daværende partileder, etterpå.

Men da Kristin Halvorsen var ferdig med det umiddelbare sorgarbeidet over tapte mandater, var pilen igjen klart over på rød sone. Dermed kunne hun forlate sine egne på Rockefeller til allmenn jubel, og sette kurs for partilederdebatten i Stortinget.

Vel vitende om at det er nå alvoret begynner for et noe redusert Sosialistisk Venstreparti.