Hun kom inn, etter journalistutdanning og flere år i yrket. Og hun innrømmer gjerne at hun tilhører en zappegenerasjon.

– Vi skifter raskt, mellom jobber og partnere, på samme måte som med tv-programmene. Det med skomakeren som blir ved sin lest, gjelder i liten grad for oss. Men hvis man hele tiden tenker at en egentlig skulle gjøre noe annet, blir det litt trist. Poenget er å finne ro med det du holder på med, å gi litt blaffen i hva de andre synes.

– Som kunststudent har jeg rutsjet ti år tilbake i tid, og 17 hakk ned i levestandard. Jeg bor i et shabby kollektiv, og kjøper klær i second hand-butikker. Og det er ikke bare å ta en weekend-tur til Paris om en får lyst, sier Ingvild.

Sånt kunne hun gjøre før. Ingvild jobbet i flere år i ulike avdelinger i NRK.

– Det var veldig morsomt. Men det var hardt. Så tenkte jeg – da kan jeg like gjerne bruke kreftene på noe jeg virkelig interesserer meg for. Jeg hadde vel alltid hatt lyst til å bli kunstner. Men jeg torde ikke helt å satse. Ikke før jeg nærmet meg 30, sier Ingvild.

Nå står hun i atelieret på kunstakademiet, og forsøker seg med en mørkere farge på et maleri hun ennå ikke er helt fornøyd med. Hun sier:

– Det er også noe med media, og den virkeligheten som formidles. Etter at jeg brått hadde sagt opp i NRK, jobbet jeg en stund på et asylmottak. Som journalist er man jo ganske opptatt av egen status, av å bli sett og hørt. På asylmottaket var statustingene revet bort. Ingen var opptatt av at jeg hadde jobbet i P2, eller om jeg hadde cand. mag. Det handlet bare om å være medmenneske.

Når du er i sosiale sammenhenger, gjør det seg godt å si: Hei, jeg er journalist i NRK. For meg var tiden i asylmottaket befriende, og en slags trening. Javel, det er ikke så farlig. Du trenger ikke måle deg etter andres mål, sier Ingvild.

– Det hender ikke du angrer?

– Jeg holder på med noe jeg er kjempeinteressert i. Heldigvis er jeg ikke så opptatt av det materielle, og jeg kan glede meg over enkle ting. Dette blir aldri kjedelig. Det er verdt mus i kjøkkenskapet og et trekkfullt rom. Nå er jeg der jeg skal være, sier Ingvild Kjær Tofte.

Agnethe Weisser
Agnethe Weisser