— Jeg var mot av samme grunn som veldig mange andre i instituttet. Jeg var redd for at ingen ville flytte. Jeg var NP-patriot, og fryktet for forskningen og fagmiljøet, sier Olav Orheim.

Likevel søkte han den ledige direktørstillingen etter at den konstituerte trakk seg 9. juni 1993, samme dag som Stortinget vedtok den omstridte flyttingen.

Sterkt press

— Min innstilling var den at når vedtaket først var fattet, måtte vi gjøre det beste ut av det.

— Vi mistet den institusjonelle hukommelsen og en del spesialkompetanse på Svalbard, svarer Orheim på spørsmål om skadevirkningene for Norsk Polar institutt etter flyttingen.

En av de første vårdagene i april går det godt an for en polarforsker å stå i skjortebrystet ytterst på en molo ut i Tromsøsundet og smile litt av den massive motstanden mot flytting tidlig på 90-tallet. Fem grader og en lett bris er for ingenting å regne mot de iskalde stormkastene som møtte dem som prøvde å kjøre gjennom flyttesaken til suksess. De spådde:

— Arbeidsledighet for de ansatte.

— Et sammenbrudd for den polare forskning i ti år fremover.

— Et institutt nærmest ubrukelig for forvaltningsmessige arbeidsoppgaver.

Med god hjelp fra indignerte Oslo-medier med Aftenposten i spissen, var det ikke ende på hvilke ulykker ansatte på instituttet og fremstående representanter for forskningsmiljøer, byråkrati og politikk påkalte Norsk Polarinstitutt.

Enestående suksess

Ingenting av dette slo til. Med det flotte særmerkte nybygget som pløyer bryggekanten i bakgrunnen, kan Orheim si:

— Flyttingen ble en suksess.

Erlend Rian var i 16 år (fra 1980 til 1986) Tromsøs svært populære ordfører. Han utfoldet et voldsomt engasjement i kulissene for å få eget parti og andre politikere med seg på en flytting.

— Politikerne holdt seg i bakgrunnen. Vi lot fagfolkene på universitetet kjøre saken. At politikere i Nord-Norge var for, var så opplagt. Det var viktig at motstanderne måtte forholde seg til faglige argumenter for å flytte Polarinstituttet. Hadde vi ikke hatt den tunge faglige kompetansen og de mange gode faglige argumentene hadde vi aldri vunnet, sier Rian.

Han mener én mann, mer enn noen, er å takke for at Polarinstituttet kom til Tromsø. Daværende rektor ved Universitetet i Tromsø, Ole Danbolt Mjøs, drev kampen frem til seier. Det var planene om et helt nytt polarbygg på Vippetangen i Oslo førte til at Tromsø kom på banen.

— Jeg tenkte, nå eller aldri. Når Polarinstituttet må ut av sine gamle lokaler og inn i nye, er tiden inne for å ta fatt i denne saken.

Motargumentene fra den gang er de samme som brukes mot dagens flytteplaner. Mjøs lar seg ikke imponere.

— Vi ser hva de er verdt. Det er ingen grunn til ikke å ta hele landet i bruk.

Rekrutterte bedre

Olav Orheim fikk raskt erfare at de negative spådommene ikke slo til.

— Vi måtte jo rekruttere hele staben på ny. Vår strategi var å gjøre det nye polarinstituttet så attraktivt som mulig. Og vi opplevde til vår store overraskelse at vi fikk langt flere og bedre søkere enn vi hadde fått da vi lyste ut stillinger til det gamle polarinstituttet. Og svært mange av søkerne var utenlandske.

Hva skjedde så med dem som ble igjen i Oslo? I dag er ingen arbeidsledige, men noen av dem med spesialkompetanse har ikke fått nye jobber som er tilpasset deres kunnskaper om Svalbard.

— Flytteperioden, som strakk seg over fem år, ble voldsomt arbeidsintensiv. Her var mange fagfolk som var ambisiøse og ville fullføre et mål. De fortsatte å jobbe. Det var selvfølgelig også av egeninteresse, men handlet også om følelser til det fagfeltet de jobbet med, sier Orheim.

En voldsom patriotisme

I 1998 flyttet Polarinstituttet inn i nytt bygg i Tromsø. I dag er huset fullt av konferanser. De ansatte produserer mer forskning enn noensinne. Det er blitt litt dyrere å reise til hovedstaden, men den uformelle kontakten med departementene, som var mye enklere mens instituttet lå i Oslo, nå er erstattet av kontakt per e-post.

— Jeg skal lede et utvalg som skal komme med en innstilling om norsk politikk i Barentsregionen. Det hadde vi neppe blitt spurt om dersom vi hadde vært i Oslo. Og vi får mye mer besøk fra statsråder og andre enn vi ville fått i Oslo. Her er vi en større fisk i middels stor dam. I Oslo ville vi ha vært en middels stor fisk i en enorm dam. Vi får mer oppmerksomhet og er mer synlige enn noen gang.

Flere forhold har bidratt til dette. Samlokaliseringen av en rekke statsinstitusjoner i Polarmiljøsenteret er viktig. Det samme er den kraftige satsingen på forskning i nordområdene fra regjeringens side. Oljeutvinning i Barentshavet er et tredje viktig forhold. Russernes endrede politikk i forhold til både Norge og USA bidrar i samme retning.

Ole Danbolt Mjøs tror Tromsøs begeistring for flyttingen er viktig.

— Her får du et lokalmiljø som hegner om institusjonen. Den institusjonen som flytter omsluttes av en voldsom patriotisme. Den revitaliseres. Derfor er erfaringene herfra så udelt positive, sier Ole Danbolt Mjøs.

NYBYGG: 43 millioner kroner kostet selve flyttingen av Norsk Polarinstitutt. I tillegg kommer det flotte nybygget. Direktør Olav Orheim mener det har vært verd pengene.<p/> <P/>KAJA BAARDSEN (foto)