Fremskrittspartiet kan bli en viktig alliert i kampen mot EU-medlemskap. Det erkjenner nei-sidens fremste politiker, stortingsrepresentant Marit Arnstad fra Senterpartiet.

Akkurat som i 1994 vil det avgjørende i en ny kamp om norsk medlemskap være om nei-siden klarer å stable på beina en bred allianse. Der er det også plass til Fremskrittspartiet.

At Fremskrittspartiet eventuelt kommer ut av tenkeboksen som nei-parti på grunn av fremmedfrykt og rasisme vil hun ikke være med på.

— Jeg vil ikke være med på å mistenkeliggjøre dem på en sånn måte, sier Arnstad.

Ingen dronning

Da ja-siden seilte frem på meningsmålingen, sto Marit Arnstad frem som den klareste EU-motstanderen.

Det var hun som fikk mest applaus i en duell med Torbjørn Jagland på årsmøtet i Fiskebåtredernes Forbund i januar, til tross for at Forbundet varslet at det var på gli i EU-spørsmålet.

I krokene ble det hvisket om en ny EU-dronning. En ny Anne Enger Lahnstein med mye fagkunnskap i tillegg. Og dessuten en soleklar kandidat til å overta som leder i Senterpartiet.

Hun lover å delta i EU-debatten med liv og lyst, men dronningstempelet liker hun ikke.

— Jeg er enig med Kristin Halvorsen i at vi trenger en hel kongefamilie.

Og å bli leder i Senterpartiet er ikke aktuelt. Basta. Det vil kreve så mye reising for å få glød og fart i partiet at vervet er uforenlig med livet som småbarnsmor. Hun vil ikke oppleve at sønnen blir 15 år uten at hun har fått med seg oppveksten hans.

Nye allierte

Om Fremskrittspartiet ennå ikke har bestemt seg for å fremstå som et nei-parti, er det en annen viktig gruppe Arnstad kan støtte seg på: økonomene.

Ett av Arnstads argumenter mot norsk medlemskap og å bytte ut kroner mot Euro, er nettopp frykten for hva det vil gjøre med den norske økonomien. Den samme frykten som flere økonomer har gitt uttrykk for etter at EU-debatten blusset opp igjen.

Med et medlemskap vil Norge miste muligheten til å styre rentenivået selv. Renten blir styrt fra den europeiske sentralbanken i Frankfurt og der vil behovene i de store økonomiene telle tyngst.

Siden Norge har en økonomi som svinger i uttakt med resten av Europas, kommer vi til å få lav rente når vi burde hatt høy og høy rente når vil burde ha lav.

— Vi vil gasse på når vi bør bremse og bremse når vi bør gasse på, sier Arnstad.

Frustrasjoner

Uten muligheten til å styre renten blir norske politikere bare sittende igjen med mulighet til øke skattene for å bremse veksten i gode tider og senke utgiftene i statsbudsjettet i dårlige tider. Begge deler vil merkes godt i næringslivet og privatøkonomien, mener Arnstad.

At EU-oppslutningen har blusset opp er delvis et resultat av frustrasjoner i næringslivet over høy rente og kronekurs, og delvis et resultat av at mange oppfatter at vi i praksis er medlemmer i EU gjennom EØS-avtalen.

Men Arnstad konstaterer at oppslutningen er dempet i de aller siste målingene, og spår et jevnt løp frem mot eventuell ny avstemning.

Ikke demokratisk

Men til tross for bekymringer for økonomien er det demokrati-spørsmålet som er Arnstads hovedinnvendig mot medlemskap.

— EU-systemet er ikke holdbart som demokratisk system. Det mangler både representativitet og nærhet, og på begge områdene beveger de seg i feil retning, sier Arnstad.

Nasjonalstaten er en passende ramme for demokratiet, mener Arnstad. Hvor mange universitet hadde vi hatt i Norge om vi ikke kunne styre utdanningspolitikken selv, spør hun retorisk.

Skal EU formelt bli mer demokratisk må EU utvikle seg til en føderasjon etter mønster at USA.

Men det betyr nettopp at makten og beslutningene flyttes fra nasjonalstaten og inn i en valgt overnasjonal forsamling. De viktigste spørsmålene vil bli avgjort lenger unna.

Mangler vilje til makt

Arnstad angriper Høyre og Arbeiderpartiets argumentasjon om at et vi må inn i EU få innflytelse.

Det er de samme politikerne som har gitt fra seg makt de siste årene, blant annet ved å ikke ville bruke vetoretten i EØS-avtalen.

— Jeg syns det er et stort paradoks at de som har gitt fra seg mest makt argumentere for at vi må inn i EU for å få mer makt, sier hun.

PLASS TIL FLERE: Også Fremskrittspartiet må få plass i Nei-bevegelsen, mener Marit Arnstad.<p/>FOTO: HÅVARD BJELLAND