Av Agnethe Weisser

Voksne folk hyler ikke ut mot mennesker de misliker. Unntatt på fotballtribunen.

— Som tilskuer på fotballkamp er du nærmest programforpliktet til å «hate» motstanderen. De sterke følelsene blir ufarlige, sier Ingar Mehus.

Doktorstipendiaten i psykologi ved NTNU studerer tilskuerne ved store idrettsarrangementer - spesielt fotballkamper. Og han snakker ikke bare om den mest ihuga fansen, som Kjernen i Rosenborg eller Klanen i Vålerenga.

Mest vanlige folk

— De utgjør en marginal gruppe. Når Rosenborg samler 20.000 tilskuere på en kamp, er det mest vanlige folk. Spør du dem, svarer mange at de ikke er spesielt interessert i fotball.

Spørsmålet er da hva som gjør at de bruker tid og penger på en kamp. Forskningen på idrett har først og fremst konsentrert seg om trenere og ut-øvere. Det jeg forsøker, er å finne et mønster hos publikum som helhet, sier Mehus.

Gjennom spørreskjemaundersøkelser blant mer enn 1000 tilskuere på Rosenborg-kamper og landskamper har han fått vite mer om motiv, forventninger og identifikasjon med laget hos idrettspublikumet. Et par skistevner og basketball-kamper inngår også i undersøkelsen.

Mehus ser fotballkampenes popularitet i lys av samfunnsutviklingen. - Vi må i stadig større grad legge bånd på følelsene våre. Idrettsarenaen har vokst frem som et svar på dette. Her skapes spenning for spenningens skyld. Følelsene du opplever likner mye på de du har i farlige situasjoner. Men her blir de ufarlige, og det er lov å slippe dem løs.

30 prosent kvinner

På Rosenborg-kampene er hele 30 prosent av tilskuerne kvinner, på landskamper noe mindre. - Kvinnene scorer litt høyere enn menn på sosiale motiver - at de går på kamp for å være sammen med venner og familie. Men det er likevel det minst viktige også for dem. Spenning og underholdning kommer først, og så interessen for fotball. sier Mehus.

Ikke uventet er det de som identifiserer seg sterkest med laget som er villige til å bruke mest penger på kampene. De utgjør en stabil gruppe, og de lar seg i liten grad påvirke av fotballklubbens resultater. De kan mye om idretten, og for dem er fotballinteressen viktigste motiv for å se kampen.

«De andre»

— Når jeg spurte tilskuerne om de identifiserte seg med laget, fant jeg at utdanning spiller en rolle. Jo høyere utdanning, desto mindre identifikasjon med laget. Alder og kjønn ga ikke utslag. Derfor er det en myte at fotballarenaen er menns domene, sier Mehus.

De som i mindre grad identifiserer seg med laget, oppgir spenning som viktigste motiv. På andre plass kommer underholdning, og på tredje være sammen med venner eller familie. Men også de som i liten grad identifiserer seg med et av lagene, velger seg en favoritt.

Skillet mellom oss - og de andre - er viktig. Gjennom symboler som skjerf og trøyer viser folk hvor de hører til. De kategoriserer seg selv og tilhengerne av motstanderne i en inn- og utgruppe. Det foregår en sosial sammenlikning, der man ønsker at egen gruppe fremstår som best.

— Det har konsekvenser for følelsesmessige opplevelsen. Det handler om å tilhøre et fellesskap. Laget representerer noe som er større enn en selv, det representerer alle tilskuerne som heier på dem. I løpet av 90 minutter avgjøres kampen, og den gruppen som holder med seierherren, fremstår som best. Du kan godt si det gir en slags følelsesmessig utløsning, sier Mehus.

Den gruppen som holder med seierherren, fremstår som best. Taperne føler seg tilsvarende dårlig. I løpet av 90 minutter er det rom for heftige sorg- og gledesutbrudd i full offentlighet. (FOTO: RUNE NIELSEN)