NRK Brennpunkt 18. april beskriver en tydelig kobling mellom tiggere fra Romania og personer fra samme land som sedvanemessig begår alvorlig kriminalitet. Det mer enn antydes at tiggerne utgjør et skalkeskjul og støttefunksjon for tyveri, bedrageri, hallikvirksomhet og menneskehandel.

Selv om NRK har vært unøyaktig med bruk av noen bilder i reportasjen, svekkes ikke hovedinntrykket.

I etterkant av programmet har debatten gått langs flere spor. Hva angår kriminalitetsbekjempelse hevder motstandere av forbud at den bakenforliggende kriminelle aktiviteten allerede er forbudt. At i stedet for forbud mot tigging, bør politi og påtalemyndighet forfølge det som i dag er lovstridig. I et mer overordnet, humanistisk spor argumenteres det hyppig med at det ikke må bli forbudt å be om hjelp.

Mitt anliggende er primært kriminalitetsbekjempelse. Hordaland (nå Vest) politidistrikt har de siste drøye 10 årene ligget i tet når det gjelder bekjempelse av menneskehandel i Norge. Hordaland statsadvokatembeter har behandlet disse sakene på overordnet nivå og ført de fleste av dem for retten.

Dette er ekstremt krevende saker å etterforske og iretteføre. Ofrene er under press både her og i hjemlandet. Politiet har satt ned egne grupper til å arbeide med disse sakene, og de er meget høyt prioritert.

I tillegg kommer all den andre kriminaliteten utført innen det samme miljøet. Eksempler i Brennpunkt samsvarer med vår erfaring: Noen stjeler, noen bedrar, noen drifter prostituerte, noen driver med alle disse aktivitetene. Men ingen vil snakke med politiet, og alle har en forklaring på hva de gjør her og hvor pengene kommer fra: De tigger, samler flasker, de prostituerte hevder å være her frivillig og uten hallik.

Strafferettens krav til bevis utenfor rimelig og forstandig tvil er absolutt. Etterforskning av et miljø der en stor gruppe utenlandske aktører driver multikriminell virksomhet, trekker store veksler på politiets ressurser for å oppnå tilstrekkelig grad av bevissikkerhet.

Det tar tid å få vitneforklaringer, og det er krevende å finne pengestrømmen som utgjør fortjenesten og underbygge at den ikke stammer fra lovlig aktivitet. Etterforskningen innebærer utstrakt bruk av krevende etterforskningsmetodikk, kostbar bruk av tolk, og skjer i inn- og utland.

I en nylig avgitt rapport etter inspeksjon av politidistriktets seksjon for bekjempelse av organisert kriminalitet gir vi ros til politiet for å prioritere disse sakene. Det er samtidig åpenbart at slik prioritering går på bekostning av andre viktige saker. Politiets ressurser er ikke utømmelige.

Det er ikke tiggingen som etterforskes på denne måten, det er kriminaliteten som begås av et miljø som er her under dekke av blant annet tigging. Vi har imidlertid også eksempler på at selve tiggingen er utslag av menneskehandel, der mindreårige er satt til å tigge i tillegg til å utføre kriminalitet.

Vi ser i sakene våre den samme koblingen mellom tiggere og kriminelle som Brennpunkt, men uten at det kan bevises delaktighet med nok sikkerhet til domfellelse for medvirkning. Det må presiseres at ikke alle tiggere er del av et kriminelt nettverk, men vi ser altså at mange av dem inngår i dette. Slik ble det antakelig oppfattet før også.

I forarbeidene til Løsgjengeloven §11 begrunnes forbud mot sedvanemessig tigging med bekjempelse «av det saakallede fantefolks omstreiferi».

Det ble sett på som «en fare for rettssikkerheden i samfundet». Da bestemmelsen ble opphevet 21. desember 2005, hadde den vært sovende i mange år. Man ville hindre at den ble brukt mot rusavhengige i storbyene som burde hjelpes med sosialpolitiske virkemidler. 1. januar 2007 ble EU utvidet slik at blant andre Romania kom med, og dermed endret det hele seg.

Da omreisende tiggere uten tilhørighet i landet igjen ble et problem, innførte man muligheten for å forby tigging gjennom lokale byvedtekter. Det er foreløpig lite brukt og synes å strande på motviljen mot å forby bønn om hjelp.

Det er sedvanemessig tigging som ønskes forbudt. De som anser tigging som en jobb, der vi har grunn til å frykte at dette utgjør et skalkeskjul for kriminalitet.

En sentral rumensk politiker oppfordret på NRK Debatten i forrige uke folk til ikke å gi til tiggere, fordi tiggerne stagnerer i et spor der de ikke utvikler sin tilværelse i hjemlandet. Det er videre fremhevet at mange tiggere setter seg i gjeld til bakmenn for å komme hit under urealistiske forventninger, og at dette i seg selv gjør dem sårbare for utnyttelse.

Europol omtaler i sin årsrapport om menneskehandel at både barn og voksne utnyttes til tigging. Vi har hatt straffesak om barn som er blitt utnyttet på denne måten her i Bergen. Med kunnskap om at donasjoner til tiggere ikke er en varig løsning på noe problem, og i tillegg i mange tilfelle bidrar til organisert kriminalitet, bør vi gjeninnføre det forbud vi hadde her i landet frem til 2005. Jeg er helt sikker på at vi i dag ikke ville opphevet forbudet om det fremdeles hadde vært virksomt.

Politiet er i dag henvist til komplisert og kostbar etterforskning av begått kriminalitet. De påfølgende rettssakene tar tilsvarende kapasitet og ressurser. I erkjennelse av at vi ikke vil klare å avdekke, oppklare og pådømme all kriminalitet som begås av dette miljøet, bør det sørges for regelverk som kan bidra til forebygging. Et forbud mot tigging vil på ingen måte løse alt. Et tiggeforbud vil imidlertid kunne bidra til å få bukt med en hel del av den pr. i dag legale fronten på et multikriminelt miljø.

Et forbud mot tigging vil gi anledning til bortvisning av dem som i dag har mulighet til å legge til rette for kriminell aktivitet og inntjening. Et forbud ville også fjerne en arena for menneskehandel. Forenkling av politiets arbeid mot dette miljøet vil frigjøre ressurser til andre viktige saker. Det vil være i alles interesse.

Uansett om en anser kriminalitetsbekjempelse eller adgangen til å be om hjelp ved å tigge som viktig, bør det være et tankekors at tigging er forbudt i Romania.

Bergens Tidende arrangerer debattmøtet «Bør tigging forbys» fredag 28. april kl. 16.00 i Logehaven i Bergen.