Knut Grini så fire mennesker ligge hardt skadet på bakken. To av dem kunne neppe noen gjøre noe for.

Rundt ham, et par-tre minutter etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet, ulte sirenene. Personer og rester av kontorbygninger lå på bakken.

Noen måneder etter sitter Grini på politihuset i Bergen, hans vanlige arbeidsplass. Her er han én av i overkant 70 personer som utgjør politiets utrykningsenhet i Hordaland. Enheten rykker ved væpnede aksjoner. Smeller det i Bergen, er det de som tar støyten.

— I ettertid har jeg tenkt en del på om noe jeg kunne gjort annerledes ville endret noe, sier Grini.

"Det lå kroppsdeler og døde mennesker på plassen. Mange folk løp rundt i sjokk og det var fullstendig kaos på stedet foran hovedinngangen", står det i politirapporten til den første enheten fra oslopolitiet som ankom Grubbegata.

Da hadde Grini allerede vært på stedet noen minutter.

Klokken 15.25.22: Parkeringstiden holdt på å gå ut for familiens bil ved Youngstorget da varebilen til Anders Behring Breivik gikk i luften i Grubbegata, 150 meter unna.

Mens konen og deres to barn flyktet fra stedet for å komme seg i trygghet, sprang Grini meterne til familiebilen.

— Jeg hentet kniv, politirefleksvest, enkeltmannspakker, tourniquet og bandasje for blødninger. Alt sanitetsutstyret jeg hadde i bilen. Så løp jeg.

Fremme i Regjeringskvartalet ble han møtt av folk som ropte politimannen til seg. Han gikk fra skadet til skadet. Den første hadde ikke puls eller pust. Den andre manglet beina og var kraftig forbrent.

— Det var ingenting jeg kunne gjøre.

Grini sier han husker at mange ved Regjeringskvartalet i begynnelsen var opptatt av å filme i stedet for å hjelpe.

— Etter hvert var det mange som ville hjelpe til. Noen fikk oppgaver av meg, andre fikk beskjed om å lete etter andre skadede, sier Grini.

Han løp videre, forbi en skadet som fikk hjelp av andre, til Vidar Vestli. Foten til 62-åringen var nesten avrevet. Grini satte tourniquet for å stenge av blodomløpet ved bruddstedet.

"Hei, jeg heter Knut, jeg er fra politiet, fra Bergen", sa Grini til Vestli.

Han og en frivillig kuttet opp klærne på mannen for å søke etter andre skader. Vestli hadde flere skader og et hull i brystet. En splint hadde brent seg inn.

— De første andre politifolkene kom da vi begynte å jobbe med ham, sier Grini.

Vestli skulle hente sin kone etter arbeid. Konen tok seg ut gjennom utbombede korridorer fra 12. etasje i Høyblokken.

— Da jeg kom ned, så jeg mannen min ligge skadet. Jeg tenkte at jeg var lettet fordi det sto en mann i gul vest der allerede, og var forbauset over hvor fort han måtte ha kommet. Det var Knut, sier Sissel Vestli.

Minutter kom de to første ambulansene. En av dem tok med seg mannen hennes.

Etter de første 15 minuttene var de skadede fraktet vekk på grunn av frykten for nye eksplosjoner. Med en annen politimann jobbet Grini på samlingsplassen for skadede på Youngstorget. Deretter ble sendt for å gjennomsøke bygninger. Laget han var i tok seg inn i Y-blokken, S-blokken, Finansdepartementet og VG-bygget.

— Vi gikk gjennom alle kontorene for å sjekke at det ikke lå skadede eller døde der. Det var helt rasert. Vi fant ingen, sier Grini.

Treningsmengde, utrykningstid og politiets utstyr. 22/7 har reist spørsmål ved hvilken beredskap politiet har når det gjelder mest.

Nordre Buskerud, politidistriktet som fikk Utøya i fanget, har anbefalt å styrke treningen for polititjenestemenn kraftig. I Hordaland ønsker politimesteren et politihelikopter til Vestlandet. I høst bevilget regjeringen penger til et nytt politihelikopter i Oslo for å få døgnberedskap.

Den nasjonale beredskapstroppen skal ta de aller skarpeste oppdragene. Om de trengs utenfor Østlandet, er rutefly en sentral del av transporten.

Grini sier at en grunn til at han forteller sin historie, er for å advare mot det han mener er en skjevfordeling i beredskapen mellom det sentrale Østlandet og resten av landet.

— Beredskapen er ikke målbar før det smeller. Jeg blir litt engstelig når politikere mener at Beredskapstroppen skal komme til Vestlandet når det haster. Alle kjenner reisetiden fra Oslo, sier Grini.

I ettertid har det hjulpet å tenke at han bidro med litt.

— Det gjorde neppe all verdens forskjell, men det hjelper. Så har det vært mange tanker om det jeg gjorde var riktig. På den første skadede brukte jeg veldig kort tid på å sjekke pust og puls. Om der var en svak puls, er det ikke sikkert at jeg ville merket det på den tiden, sier Grini.

Han kaller det god mentalhygiene å snakke om opplevelsene til familie og kolleger.

Ekteparet Vestli kaller ham en hverdagshelt.

— Det var et lykketreff at Knut var der. Han ga profesjonell hjelp, ga meg oppgaver og tok ledelsen. Vidar kunne ha blødd så mye mer. Det var en stor, stor hjelp for Vidar, sier konen Sissel.

Vidar Vestli berget livet. Etter en rekke operasjoner, måtte foten hans til slutt amputeres. Vestli er fortsatt innlagt til rehabilitering.