Landbruksminister Lars Peder Brekk har dette året argumentert for å prioritere global matforsyning foran klimatiltak, blant annet i kronikker i Bergens Tidende. Han tar utgangspunkt i at forutsetningen for at verdens befolkning skal kunne enes om avtaler som minsker utslipp av drivhusgasser er at samme befolkning daglig kan spise seg mett. Sikker matforsyning er derfor en forutsetning for klimatiltak og nye klimatiltak må ikke gå på bekostning av matvareproduksjon.

Et eksempel på et tiltak som faktisk gjør det er når bruk av store jordbruksarealer i stedet brukes til biodrivstoff. Dette har presset de globale matvareprisene opp til et nivå som gjør at store befolkningsgrupper ikke har råd til å dekke sine grunnleggende behov. Det er derfor et tilsynelatende klimatiltak som ikke er etisk akseptabelt.

Rent vann

Landbruksministerens argumentasjon bør drøftes videre i et enda mer helhetlig perspektiv siden en forutsetning for sikker matproduksjon først og fremst er tilgjengelig energi. Nok energi trengs til alle deler av en anstendig menneskelig tilværelse. Men kanskje aller viktigst, så trengs energi for å løse et stadig større ferskvannsproblem som truer mange folkegrupper, svært fjernt fra regnværsbyen Bergen. Nok rent vann er videre nødvendig for velfungerende matproduksjon. Lett tilgjengelig rent vann er også avgjørende for å hindre spredning av sykdommer og epidemier.

Påtrengende tiltak

En konsekvens av landbruksministerens argumentasjon er derfor at hele verdens befolkning først må skaffes tilstrekkelig energi til å dekke primærbehovene vann og mat. Men dette er en massiv utfordring av tre grunner:

1: Klimatiltak er påtrengende og vil kreve krever både ressurser og politisk innsats.

2: Energiforsyning som monner i globalt perspektiv, er konkurransedyktig på pris og ikke medfører CO2-utslipp er ikke tilgjengelig verken på ett eller 10 års perspektiv.

3: Noen få generasjoner er i ferd med å bruke opp fossile energikilder som har en mengde andre livsnødvendige bruksområder enn transport og oppvarming.

Voldsom utfordring

Det verden derfor snarest trenger er ny og betydelig energiproduksjon. Disse energikildene må alle være bærekraftige som betyr at de ikke etterlater jorden i slik forfatning at fremtidige generasjoner har dårligere muligheter enn oss for et godt liv. Dagens bruk av kull, olje og gass, med eller uten CO2 lagring er ikke i nærheten av å oppfylle dette kriteriet.

Siden over 80% av verdens energiproduksjon er basert på fossil energi er det en voldsom utfordring en står overfor siden vi i dag ikke har noen bærekraftig løsning på punktene over.

Matvaresikkerhet

I forhold til matvareproduksjon er det, som landbruksministeren argumenterer, derfor viktig at ethvert land opprettholder intern matvaresikkerhet. Dette er en betydelig utfordring for et land som Norge med så dårlige forutsetninger for konkurransedyktig matvareproduksjon, men det er likevel nødvendig. Deretter bør Norge bidra internasjonalt til å øke andre lands muligheter for det samme. Denne argumentasjonen bør vel også gjelde i forhold til energiforsyning?

Selv om miljøvennlig vannkraft dekker store deler av vårt nasjonale energibehov har vi i tillegg en plikt til å bidra til å gjøre å sikre hele verden tilstrekkelig energi.

Økonomisk selvmord

Men i Norge er økonomien fullstendig avhengig av salg av fossil energi. Å avvikle etterspørsel etter olje og gass kan fremstå som et nasjonaløkonomisk selvmord.

Et samlet næringsliv med sterke organisasjoner bak seg fremstiller det også i beste egeninteresse som naivt og kunnskapsløst å senke lete og utvinningstakten innen denne næringen, siden verden nettopp er avhengig av den. Men det fortelles ikke hva vi ville hatt av ekstra inntekter om f.eks. 25% av oljen produsert og solgt på 1980 tallet i stedet hadde vært solgt på 2000— tallet. Mindre oljeproduksjon vil naturlig føre til en mindre petroleumssektor, men også flere hjerner og mer arbeidskraft til annen verdiskapning.

Avlatshandling

I en slik situasjon fremstår CO2-lagring som «det norske trumfkort» til klimaforhandlingene: Fortsatt fossil energiproduksjon men med innsamling av og håndtering av sluttproduktet. En innsamling av CO2 i det omfang som kreves for at det skal monne vil imidlertid koste mye energi i seg selv, og på det vis kreve enda mer produksjon av fossil energi.

Det løser derfor ikke hovedproblemet men fremstår heller som en avlatshandling som gjør det fortsatt greit med fossil business as usual. Men det offentlige Norge kunne hatt et annet hovedfokus i klimaforhandlingene enn å grave ned CO2: Det kunne vært å utvikle ny kunnskap og teknologi som langsomt gjør oss i stand til å møte de energibehov vi står foran uten at løsningen kommer vesentlig fra fossile kilder.

Løsningene er ukjente

For å løse energikrisen så er det kun en stor og bred naturvitenskapelig forskningsinnsats som kan være veien å gå – rett og slett fordi løsningene for fremtiden er ukjente. Men en ting er likevel sikkert: Det kreves bred og høy kompetanse – både for å utvikle og å kunne ta i bruk. Det er denne forskningen, som vil føre til gjennombrudd – på områder vi i dag ikke vet og deretter vil lede til ny eller forbedret energiteknologi.

I USA har president Obama innsett dette gjennom å utnevne Nobelpris-vinner i fysikk, Steven Chu, til energiminister: Tidligere i år publiserte han en plan verdsatt til 1.2 milliarder dollar til en bred styrking av amerikansk naturvitenskap for å fornye infrastruktur, rekruttere nye forskere og å stimulere til innovasjon og ny teknologiutvikling.

Naturlig konsekvens

En slik bred naturvitenskapelig satsing kan selvsagt også gjøres i Norge parallelt med at månelandingsforsøket forsøker å komme opp på utskytningsrampen. Dette ville vært en naturlig konsekvens av landbruksministerens logikk.

Derfor bør han snarest ta kontakt med kunnskapsminister og forskningsminister og drøfte dette i regjeringen. Hvis drøftelsene fører til handling bør det i tillegg til en satsning på naturvitenskapelig grunnforskning også vurderes hvordan slik forskning kan foregå i samarbeid med store internasjonale forskningsprosjekter.

Det globale fusjonsforskningsprogrammet ITER er ett eksempel på et slikt samarbeid. I fravær av handling er det sannsynlig at nasjonens kompetanse og tilpasningsevne synker. Det er først og fremst alvorlig i forhold til vårt bidrag til å løse den globale energiutfordringen men også våre muligheter til å tilpasse oss det klimaet fremtiden måtte gi.

ARKIVBILDE: marita aarekol