Den konkrete årsaken til at justis— og beredskapsminister Grete Faremo (Ap) presset Mæland til å trekke seg i kjølvannet av 22. juli-kommisjonens rapport i fjor, er aldri blitt klart uttrykt. Mæland sa selv i et intervju med VG i oktober i fjor at han aldri hadde fått noen begrunnelse for hvorfor han måtte gå.

I sin nye bok «Politikultur - Identitet, makt og forandring i politiet» gir organisasjons- og ledelsesforsker Stig O. Johannessen en tolkning av hvorfor Mæland ble presset ut. Johannessen har siden 2010 forsket på norsk politikultur.

— At Mæland ble ydmyket og avsatt på direktesendt TV på et tidspunkt han kanskje minst ventet det, må anses som en politisk advarsel til Politi-Norge og politimesterne, sier Stig O. Johannessen til NTB.

Presset ut

Mæland trakk seg brått fra stillingen kvelden 16. august, tre dager etter at Gjørv-kommisjonen la fram sin knusende kritikk av politiets operasjon 22. juli.

Tidligere samme dag hadde han samlet alle landets politimestre til et krisemøte på Gardermoen. Etter møtet uttrykte politimestrene stor tillit til Mæland, og Mæland sa han var klar for å lede arbeidet med å forbedre norsk politi.

Mæland begrunnet den overraskende avgangen bare noen timer senere med at han ikke lenger opplevde at han hadde tillit fra justisministeren.

- Valgte politimestrene

Stig Johannessen sier avgangen til Mæland var regjeringens måte å vise muskler på overfor politiet.

«Avgangen dreide seg om at politieliten ikke synes å ha tatt innover seg alvoret i den svikten som skjedde før og under 22. juli. De ville gå videre uten for mye kritikk. Når regjeringen oppfattet at politidirektøren tok sikte på å prioritere lojaliteten hos politimesterne, tolket de det som han hadde valgte bort sin lojalitet til den politiske eliten», skriver Johannessen i boken.

— Paradoksalt nok svekket politimestrenes lojalitet til Mæland hans posisjon. Han var blitt deres representant, og gjennom hans avgang fikk politimestrene seg en politisk advarsel, mener Johannessen.

Sønderland-rapporten

Problemene for Mæland startet allerede i mars i fjor, da den famøse rapporten til Sønderland-utvalget, politiets interne gransking av egen innsats 22. juli, ble lagt fram.

Rapporten var bestilt av Mæland, og det skapte sterke reaksjoner da den i hovedsak fastslo at politiet ikke kunne lastes for at Anders Behring Breivik ikke ble pågrepet på et tidligere tidspunkt.

— Under fremleggelsen 15. mars la Mæland opp til en krevende balansegang. Han beklaget at politiet ikke hadde lykkes med å stanse gjerningsmannen før, men viste samtidig til at evalueringen frikjente politiet for resultatet. Han lot den operative delen av politiet få formulere sin uskyld i en mildt sagt tilslørende rapport. Samtidig tok han sjansen på å gå litt utover evalueringens konklusjoner ved å virke selvkritisk uten å ta ansvar, sier Johannessen.

Maktdemonstrasjon

Forfatteren mener det allerede på det tidspunktet festet seg et inntrykk av at Mæland i for stor grad var redd for å tråkke den operative delen i politiet på tærne, i en situasjon hvor det ble forventet at han skulle ta et nødvendig oppgjør med denne.

— Justisministeren og statsministeren hadde i realiteten valget mellom å markere hvem som har den reelle makten over politiet i Norge, eller å la seg spille ut over sidelinjen av en allianse av operative toppledere og byråkrater med Mæland i spissen. De valgte å være ydmyke og avsette Mæland, sier Johannessen, som kaller det «den kanskje sterkeste markeringen av regjeringens legitime politiske makt som kunne gjøres på dette tidspunktet».

Verken Øystein Mæland eller justis- og beredskapsminister Grete Faremo har ønsket å kommentere saken overfor NTB.