— Mamma, ikke skrik sånn. Det gjør så vondt i ørene.

Det som skjer på banen diskuteres høylytt, mens Prince Mild inhaleres og en klype snus blir kjørt opp under overleppen.

— Spillerne må snakke sammen. Hadde de gjort det, hadde de scoret. Det er jeg sikker på.

— Og hvor er bredden i spillet? Nå må de jaggu meg skjerpe seg.

Det finnes nok av overambisiøse foreldre i Norway Cup som står på sidelinjen med en liten Drillo i magen. Eller de som skal lage en ny Solskjær av barna sine i altfor tidlig alder. Barnefotball kan lett tippe over til på bli voksenfotball. Spesielt når sluttspillet starter og det er enten er vinn eller forsvinn.

MEN SELV OM PRESSET kan bli for stort fra enkelte foreldre, er det mange spillere som får uante krefter av en hysterisk ivrig mamma eller pappa på sidelinjen.

— Åååh, jeg får helt gåsehud. Dette er vanvittig spennende, sier Bjarg-mamma Irene Rafsol på sidelinjen.

Sønnen hennes Martin (13) spiller mot Skeid. Den andre sønnen hennes Erik Johan (6) står ved siden av.

— Mamma, ikke skrik sånn. Det gjør så vondt i ørene, jamrer han.

Men Irene vil ikke høre. Hun er mer opptatt med å heie Bjarg frem til seier.

— Jeg har aldri vært interessert i fotball frem til Martin begynte. Men nå er jeg hektet. Jeg er på alle seriekampene. Martin blir sikkert litt flau av all grylingen, men innerst inne tror jeg han liker det. Han føler i alle fall ikke press. Det eneste jeg gjør er å skryte eller trøste, sier hun før det kommer et lite hikst. Bjarg holdt nesten på å score.

— Vi synes det er flott av mammaene våre her så lenge de ikke roper dumme ting. Heia-rop er flott. Fotballfaglige uttrykk skal de holde seg langt unna. De har egentlig ikke peiling, men er gode å ha når vi har tapt og trenger trøst, sier Alexander Tysnes (13).

— Jeg blir litt giret når foreldrene mine er på sidelinjen. Tror nok jeg spiller hakket bedre enn dersom de ikke hadde vært her, mener Martin.

ROSENDAL-PAPPA KJETIL NÆS river seg i håret når Gol scorer, men henter seg fort inn igjen.

— Kom igjen gutter. Dette henter dere fort inn igjen, roper han og klapper optimistisk i hendene.

Han har selv spilt fotball og til og med vært innom guttelandslaget i sine yngre dager.

— Jeg forventer absolutt ikke at sønnen min skal oppnå det samme som meg. Han må få styre sitt eget liv. Men jeg tror nok han føler press, ikke fordi jeg presser han, men fordi han vet at jeg har spilt på landslaget, sier Næs.

— Sønnen min kan ikke leve opp til min drøm. Det blir for dumt, selv om det hadde vært kjekt om han hadde valgt friidrett, sier tidligere kretsmester på 200 meter, Lars Røysland fra Rosendal.

— Jeg er mest opptatt av at sønnen min har det kjekt på banen. Av og til kan ting bli litt for alvorlig, men jeg prøver å holde meg i skinnet på sidelinjen. Foreldre skal ikke kjefte på spillerne, men vel så viktig er det at vi ikke skjeller ut dommeren sier Røysland.

EN HES TERTNES-MAMMA Sonja Karlsen står og tripper utålmodig på sidelinjen. Datteren Benedicte (15) spiller en svært viktig kamp mot Os. Mamma Sonja har stikk i strikk med hva andre foreldre får høre, fått beskjed om å skrike mest mulig.

— Hun synes overhodet ikke det er flaut. Etter forrige kamp fikk vi beskjed om å gryle enda høyere. Jeg tror jentene blir ekstra giret av all hoiingen.

Mamma Sonja har vondt i hendene etter all klappingen og er solbrent på skuldrer og legger etter mange kamper i stekende som på Ekebergsletta. Men selv om hun skriker mye, kjefter hun lite. Hun tror ikke det hjelper på humøret til Benedicte.

— Skrekkeksempelet er når foreldre står på sidelinjen og lirer av seg mye dritt til spillerne. Jeg skjønner ikke at det går an. Det er nok en del spillere som føler seg presset når foreldrene står på sidelinjen. At de ikke forstår at spillerne gjør så godt de kan, er for meg komplett ubegripelig, sier Sonja før hun forsvinner ned i knestående.

— Jeg skal fortelle deg en ting. Det er søren meg ikke lett å være mamma på sidelinjen heller. Man skal ha nerver av stål for å stå her gjennom verdens største fotballturnering.

DECIBELVINNERNE: Irene Rafsol (t.v.) og Christin Sjøsæther høres godt over hele Ekebergsletta når de heier frem sønnene sine på Bjargs småguttelag. <br/> FOTO: HÅVARD BJELLAND
HÅVARD BJELLAND