PEDER KJØS, PSYKOLOG

Forskning fra flere land konkluderer med følgende: Foreldrenes kjønn har mindre betydning for barnas utvikling enn de følelsesmessige forholdene i familien. Det har vært forsket mye på hvordan det går med barn som vokser opp i utradisjonelle familier. Særlig i USA har det helt siden 1970-tallet vært mye bekymring for hvordan det skal gå når den tradisjonelle kjernefamilien ikke lenger er den vanligste rammen rundt barnas oppvekst. Forskningen var i første omgang rettet mot barn av enslige mødre, men ble snart utvidet til å ta for seg mange ulike typer familier.

Etter 30 års forskning har man nå en del kunnskap om hva slags familier som er best for barn å vokse opp i. Det viser seg at det beste for barn er å vokse opp med foreldre som tydelig viser sine barn og hverandre kjærlighet, og som lar barnet få lov til å utvikle seg ut fra sine egne individuelle særtrekk. Det er viktig for barn å ha gode relasjoner til tydelige, positivt innstilte voksne. Det er ikke bra for barn å vokse opp i familier preget av konflikter mellom de voksne, eller med voksne som neglisjerer eller bruker vold mot barna.

Forskningen tyder ikke på at noen spesiell familiesammensetning er bedre egnet til å gi gode oppvekstvilkår enn andre. Det har ingen betydning om omsorgsgiverne er steforeldre eller biologiske foreldre. Mødre er ikke bedre egnet enn fedre til å gi barn omsorg. Enslige foreldre kan gi like god omsorg som foreldre i parforhold. Forskerne finner heller ingen forskjeller på psykisk helse hos barn fra «vanlige» familier og familier der foreldrene er av samme kjønn.

Kvaliteten på barneoppdragelsen er altså ikke avhengig av oppdragernes kjønn. Forskningen viser at relasjonenes kvalitet er viktigere enn hvem barna har relasjonene til. Ingen spesiell type familiestruktur har monopol på å gi gode relasjonskvaliteter. Det ser ut til at menneskets natur er fleksibel og utvikler seg normalt under mange ulike betingelser.

Når man studerer barn av homofile foreldre, viser de ingen spesielle tegn til mistilpasning. Gutter og jenter som har foreldre av samme kjønn er ikke mindre «typisk gutt» eller «typisk jente» enn andre. Som voksne blir de verken mer eller mindre kriminelle, deprimerte eller engstelige enn andre. For den saks skyld har de heller ikke større tendens til selv å velge en partner av samme kjønn. Homofile foreldre er altså verken bedre eller dårligere foreldre enn andre, hvis man skal vurdere dem ut fra barnas tilpasning og psykiske helse. Forskningen viser for øvrig at barn av homofile foreldre ikke blir mobbet mer enn andre.

Med andre ord: Det finnes ikke noe saklig grunnlag for å diskriminere fedre, steforeldre, adoptivforeldre, enslige foreldre eller foreldre av samme kjønn. Dersom man likevel diskriminerer visse typer foreldre, skjer det på grunnlag av fordommer, ikke med bakgrunn i faktisk kunnskap om hva som er til barnas beste.