— Høye tollsatser betyr selvfølgelig høye priser for forbrukerne, sier forsker Ivar Gaasland ved Samfunns- og næringslivsforskning AS.

For å anslå hvor mye matvaretollen betyr for norske handlekurver, kan man ta utgangspunkt i det man kaller skjermingsstøtten til norsk landbruk, som ligger rundt 7-8 milliarder kroner.

Dette tallet får man ved å ta prisen på norske jordbruksprodukter, trekke fra det de koster på verdensmarkedet og deretter gange med den totale norske produksjonen.

— Det sier jo noe om at konsumentene betaler altfor høy pris, sier Gaasland.

Redusert vareutvalg

Ved å dele 7,5 milliarder kroner på 4,7 millioner nordmenn får man vite hvor mye dette utgjør årlig pr. person: 1596 kroner.

Dersom Rema eller Rimi kunne kjøpe alle varer til internasjonal markedspris, uten toll, og lot hele besparelsen gå videre til kundene, kunne altså en familie på fire spare 6400 kroner i året.

Og færre av dem ville kanskje handlet på Rimi eller Rema, også.

— Importvernet bidrar nemlig også til å redusere vareutvalget og sementere markedsmakten. Uten høye tollsatser ville slakterikonsernene, næringsmiddelindustrien, jordbruket, meieriene og dagligvarehandelen vært utsatt for mye større konkurranse, sier Gaasland.

Kunstig høye tollsatser

Han bemerker videre at de norske tollsatsene er kunstig høye. Det vil si at selv om tollsatsene på en rekke produkter ble halvert, ville det fremdeles ikke lønne seg å importere disse produktene. Allerede i fjor skrev BT om hvordan Norge og andre land skal ha satt tollsatsene kunstig høyt i forkant av de første WTO-forhandlingene på nittitallet, angivelig for å kunne tilby tilsynelatende store tollkutt som ikke vil ha særlig effekt i praksis.

— Vil en tilstrekkelig reduksjon av tollsatsene være til hjelp for fattige land?

— Det er et komplisert spørsmål, sier Gaasland.

Bra for de fattigste

— På den ene siden har mange fattige land preferanseordninger, de slipper lettere inne på markedene enn industriland med konkurrerende produkter. En generell tollreduksjon vil vanne ut den fordelen, forklarer han

— Men disse preferanseordningene hindrer en generell liberalisering, som vil være bra for de aller fleste land. De som er kommet et stykke i utviklingen, for eksempel Brasil, vil kunne vinne mye, sier han.

— Og for de aller fattigste landene vil bedre markedsadgang være bra, men andre ting er imidlertid like viktige og må skje samtidig - som investeringer i infrastruktur, transport, helse og så videre.